Alenetid

Hvor ofte er det man har skikkelig alenetid som småbarnsmor?? Det er ikke ofte her ihvertfall. De dagene jeg har fri og barna ikke er hjemme går nesten utelukkende med til å vaske, rydde, sortere klær eller annet forefallende som må gjøres. I dag har jeg hatt helt fri, og jeg har nesten ikke gjort noe som helst. Halleluja, så deilig!! Jeg har satt på to vaskemaskiner, brettet noen få plagg, tatt av sengetøyet på sengene og satt på oppvaskmaskinen. Ellers har jeg surfet på nettet, redigert noen bilder, sittet ute i solen, drukket en kaffe latte, drukket en iskaffe, spist frokost, lunsj og mellommåltid og bare slappet av. Jeg har ikke det minste dårlig samvittighet for barna som er i barnehagen og på skolen, og jeg har ikke tenkt til å hente de et minutt før kl 15.30. Livet altså, det er ganske så fint!!!

Har dere planlagt for det verste??

I jobben jeg er i nå er det mye snakk om døden. Dette gjør naturligvis at jeg sannsynligvis tenker en del mer på temaet enn det andre gjør. Jeg har blant annet gjort meg opp mange tanker om hva jeg ville laget av minner til barna hvis jeg selv skulle blitt alvorlig syk og dø fra de før de blir voksen.
Jeg ville laget noen fine album til de hver, og egne bøker med forskjellige råd og diverse ting jeg hadde ønsket å fortelle de etterhvert som de blir eldre. Jeg ville også alliert meg med venner som kunne tatt med seg barna (ikke nødvendigvis alle tre, men funnet en "besøksvenn" for hvert av barna) på f.eks. en hyttetur eller annet ihvertfall en gang i året, og sørget for at noen kunne ta på seg å lære de å kjøre slalom.

Men hva hvis begge foreldrene dør samtidig i en ulykke?? Jeg har ikke planlagt for hva som skal skje med barna hvis noe så forferdelig skulle skjedd. Men det har en venninne av meg gjort, og det fikk meg til å tenke på at det helt klart er noe alle burde gjøre. For hvem skal ta seg av barna da?? Og vet du at de som kommer til å ta seg av barna har de samme verdiene som du ønsker å formidle til barna dine?
I vår familie tror jeg det ville vært naturlig at mine foreldre hadde tatt over ansvaret. Da kunne barna fortsette å bo i samme gate (kanskje til og med samme hus) og dermed hadde det ikke blitt noen stor omveltning i forhold til barnehage/skole/venner. Og så kunne de reist til familien i nord i feriene sine for å opprettholde god kontakt med alle der oppe og avlaste mormor og morfar her nede.
Heldigvis er vi i en sånn situasjon at jeg tror at barna kunne fått det fint hos alle i familien, og jeg vet at de hadde blitt godt fulgt opp og høyt elsket. Men det er ikke alle som er så heldig å ha så mye god familie rundt seg, og ikke alle som nødvendigvis hadde ønsket at barna skulle måtte bo hos noen i familien. Hadde det vært tilfelle hos oss så ville jeg nok ha skrevet et testamente hvor jeg beskrev hvor jeg hadde ønsket at barna skulle bo og hvor jeg IKKE ønsket at de skulle bo. Kanskje man har en god venninne som man tenker at kunne tatt ansvaret for barnet, da kunne man ha avtalt med henne at hun blir satt opp som ønsket omsorgsperson i testamentet. Jeg vet ikke hvordan reglene er i sånne tilfeller, men jeg vil tro at retten vektlegger et slikt testamente fra foreldrene så lenge det ikke er noe spesielt som tilsier at det ikke er bra for barnet.

Jeg håper at vi slipper å komme i en situasjon hvor barna våre mister en av foreldrene sine før vi er veldig gamle og sitter på sykehjemmet. Jeg har ihvertfall planer om å bli minst hundre år - hoho. Men jeg synes det er viktig å ha tenkt litt igjennom ting og snakket med personer rundt seg om det, for man vet aldri hva som venter rundt neste sving..

Lykke!

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke størsteparten av befolkningen går rudt og er lykkelige mesteparten av tiden. Altså, jeg skjønner det på en måte, men så skjønner jeg det liksom ikke allikevel. Når vi lever i Norge i 2016 så mener jeg at de fleste av oss kan skylde oss selv for at vi ikke er lykkelig. Jeg snakker stadig med folk hvor jeg tenker at det høres ut som om livet er et evig slit. Alt man skal rekke, alle irriterende mennesker som finnes her i verden, folk som krangler, unger som maser, jaget om å se perfekt ut, jaget etter å ha den kuleste veska, de fineste skoene og det vakreste håret. Noen er selvsagt veldig uheldig med helsa (fysisk eller psykisk) og sliter med økomomi og andre ting som kan gjøre ting vanskelig. Og noen har det til og med helt forferdelig og lever med mishandling og mobbing osv. Men jeg håper og tror at de fleste av oss ikke kan skylde på sånne ting.

Så hvordan skal man bli mer lykkelig?? Ekspertene sier jo at lykke kan læres, og det har jeg veldig troen på. Det handler jo ikke om at man skal gå rundt å føle seg høy på livet hele tiden, men det handler om å sette pris på de små tingene. Hva har vært fint i ditt liv i dag??

Personlig så tenker jeg ofte at jeg er så glad for at alle i familien er friske. Ingen av oss har noen alvorlige sykdommer, og det har heller ikke foreldrene våre. Hvor heldige er ikke vi??? Jeg prøver å fokusere på hva som gjør meg glad i hverdagen, og stopper ofte opp for å nyte fine øyeblikk. Hvor fint er det vel ikke hvis vi kommer oss ut døren her om morgenen uten at noen av barna har vært sure? Hvor digg er det ikke å kunne starte dagen på jobb med en medbrakt og hjemmelaget iskaffe?? Hvor fantastisk er det vel ikke å hente barna når de kan fortelle at de har hatt en fin dag og samtidig blir glad for å se deg? Hvor herlig er det vel ikke at mannen kom tidlig hjem fra jobb i dag så jeg slapp å lage middag? Hvor heldig er vel ikke jeg som er frisk og rask så jeg kunne gå på fotballtrening i dag? Jeg kunne fortsatt i det uendelige.. Når man først begynner å tenke over hva som gir en glede i hverdagen, så er det jo så utrolig mye!!!

Jeg kjenner at jeg har veldig mye å si om temaet, så det kan hende at jeg spyr ut litt mer en dag senere. Jeg synes det er så trist at folk ikke er flinke nok til å sette pris på livet. Vi lever tross alt (sannsynligvis) bare en gang, og livet går så utrolig fort. Husk på å nyte det før det er for sent!

Sommerfest

Mange sier at tiden bare går enda fortere når barna begynner på skolen. Jeg syntes jo at tiden gikk fort fra før, men jeg tror jeg skjønner hva de mener. Var det ikke i forrige uke vi hadde storebrors siste sommeravslutning i barnehagen??? OMG, det er bare helt utrolig hvor fort tiden løper avgårde!!!

I dag var det tid for sommeravslutning i barnehagen igjen, med fantastisk fin forestilling av barna. Ada var en kanin og en blomst i forestillingen, og sammen med de andre barna rørte hun mor til tårer på tilskuerbenken.

Minstesøster føler seg som hjemme i barnehagen og gleder seg nok stort til hun skal få begynne der etter sommeren hun også. Jeg tipper det kommer til å føles som om dette var i går når den dagen kommer.. Sukk, det gjelder å nyte hvert øyeblikk!!

Nyttige tips til rykende ferske fotballmammaer

I dag har vi unnagjort eldstemanns aller første fotballcup. Det var selvsagt stor stas! På tampen av dagen tenkte jeg at jeg kunne komme med noen tips til andre ferske fotballmødre:

- Pakk bag med utstyr dagen før. Da slipper du å kjøre hjem igjen etter fotballskoene mens de andre på laget setter kursen mot cupdestinasjonen.

- Ta med en bag til utstyret. Fotoveska blir fort veldig full når poden tar på seg drakta og lemper resten av klærne på deg.

- Ikke tenk at det er lurt å ta med seg fireåringen som heiagjeng, fireåringen synes ikke at det er gøy å se på storebror spille fotball!

- Hvis du må ha med deg fireåringen som heiagjeng, ta for all del med noe som kan sysselsette fireåringen (her kan for eksempel tegnesaker eller en ipad gjøre stor nytte. En ball kunne kanskje også gjort susen).

- Lad telefonen din før du drar, så kan du i det minste sysselsette fireåringen med telefonen, hvis det ikke er annet å sysselsette fireåringen med enn å snurre fireåringen rundt og løfte fireåringen opp ned.

- Pakk gjerne med noe niste, så slipper du å løpe til kiosken for å sysselsette fireåringen for noen minutter av gangen.

Men sånn ellers så må jeg si at det var gøy å være på cup altså! Gutta spillte kjempebra, og hang godt med selv om motstanderne var året eldre. Det ble dessverre tap i alle kampene til slutt, men gutta var strålende fornøyd med dagen. Og fireåringen?? Hun sa at hun var strålende fornøyd hun også, og hun skulle helt klart være med neste gang det er cup.. Da skal ihvertfall mor være forberedt!!
Far og minstemor var forøvrig igjen hjemme, for de som måtte lure :)

Mer synsing om barnehager og sykdom..

Tusen takk for lykkeønskninger for at vi ikke skulle få omgangssyken i heimen her!! Heldigvis så har vi ikke fått noe oppkast i hus, men vi slapp visst ikke helt unna sykdom allikevel. Storesøster har vært hjemme fra barnehagen i et par dager, og hun må nok være hjemme på bursdagen sin som er i morgen også. Jaja, det er godt mormor er snill og passer jentene mens jeg er på jobb!

Jeg måtte google litt for å se på dette med utebarnehage og sykdom. Jeg hadde ikke tid til å gjøre noen ordentlig research, men jeg fant ihvertfall en del artikler hvor det var nevnt at det er godt dokumentert at det er mindre sykdom i utebarnehager. Og det høres jo naturlig ut når det er sånn at vi blir mer syke om vinteren fordi vi gjerne er tettere på hverandre inne. Men all forskning sier at det eneste som har god effekt for å motvirke sykdom er håndvask, så der gir jeg meg ikke altså! Haha :P

Her i huset hadde vi forferdelig mye sykdom det første barnehageåret til eldstemann. Han gikk i en barnehage med nesten bare ettåringer, og de smittet hverandre med alt som var. Jeg husker jeg talte 14 forskjellige infeksjoner den første høsten og vinteren, og jeg måtte spørre i bhg om han var mye mer syk enn alle de andre. Men til min store overaskelse så fikk jeg til svar at nesten alle hadde vært like mye syke, men det var noen ytterst få barn som hadde sluppet unna det meste. Så noen barn har tydeligvis flaks og har slimhinner som ikke trekker til seg virus og bakterier i like stor grad som andre. Selv var jeg en av de som aldri var syk som barn (bortsett fra omgangssyke som kom i ny og ne). Men så gikk jeg heller aldri i barnehage, så det kan selvsagt ha vært derfor.

Heldigvis så har ikke jentene vært like mye syk som det eldstemann var det første barnehageåret sitt, men de har jo hatt noen runder med sykdom de også. Jeg elsker jo egentlig denne småbarnstiden, men akkurat på det området så kjenner jeg at det kan være litt deilig at barna blir eldre og forhåpentligvis ikke drar med seg så mye virus hjem. En venninne av meg fortalte for litt siden at hun og kollegaene hennes hadde sittet og snakket om hvor lite sykefravær de hadde. De hadde visst konkludert med at det måtte være fordi det ikke var noen som hadde barnehagebarn lenger..

Supermum

I går var vi både på kaffebesøk og vi hadde middagsgjester her hjemme. Og både ettåringen og treåringen var til tider en håndfull, så jeg følte meg ikke som noen supermamma da barna var i seng og roen senket seg i heimen. Men i dag supermammaen slått tilbake, og barna og jeg har hatt en kjempekoselig dag her hjemme mens pappaen i huset har vært på jobb. Barna har oppført seg (nesten) eksemplarisk og vi har både lekt i snøen, spist vafler og spillt spill. Supermamma vs barna 1-1 der altså!

I kveld har til og med pappaen i huset og jeg vært ute på kinodate. Herremin, vi klarte ikke å finne ut når vi var på kino sammen sist, men vi tror det må være fire-fem år siden. Da var det helt klart på tide! Jeg er jo en liten Star Wars fan jeg, så vi kunne ikke la sjansen gå fra oss til å se den nye filmen på kino. Og jeg kan si så mye som at jeg gleder meg allerede til oppfølgeren!! Det blir vel neste kinobesøk på oss, hoho.. 

Småbarnsmammaen

Jeg er en av de småbarnsmammaene som går og gruer meg til barna blir ungdommer. Man leser så mye skummelt om hvor mye fælt barna kan komme borti og hvor vanskelige de blir å ha med å gjøre. Jeg priser meg ofte lykkelig for at det fortsatt er en stund til vi har ungdommer i hus, selv om jeg er veldig klar over at tiden går så alt for fort.. 

I dag kom jeg tilfeldigvis over den artikkelen her. Hvor det er en storbarnsmamma som snakker om at hun ikke kjenner seg igjen i at alt er så vanskelig. Tvert i mot, så synes hun at det er en fin tid, og ungdommene hennes er snille og greie. Og så begynte jeg å tenke litt på hvordan det var før man fikk barn. Hvor mange ganger har man ikke hørt "bare vent..." etterfulgt av et eller annet om hvor mye verre livet blir når barnet kommer til verden. Eller "bare vent.." etterfulgt av hvor slitsomt det blir når barnet begynner å krype, eller for ikke å snakke om når barnet begynner å gå. Ja, og det er ihvertfall ille når barna begynner i barnehagen. Men husk å nyte tiden med barnehagebarn, for når man får skolebarn DA blir det virkelig slitsomt! Og hittil så synes jeg som oftest at disse tingene har vært overdrevet. 

Vi har kanskje vært heldige som har sluppet unna kolikk og fødselsdepresjoner. Og det er klart at perioder med lite søvn, mye sykdom osv. er slitsomt. Men alt i alt så synes jeg at det er mye mer koselig enn slitsomt med småbarn i hus. Så kanskje det er håp for at ungdomstiden også blir mer koselig enn slitsom?? Jeg skal ihvertfall prøve å slutte med å gå rundt og grue meg til en periode i livet som kanskje kan være vel så fin som småbarnstiden! Det er noe med å nyte den tiden man er i, i steden for å grue seg til hva som skal komme!

Stress ned, nyt livet

Jeg ser så mange småbarnsforeldre som stresser sånn igjennom hverdagene. Man går rundt med dårlig samvittighet for at poden er for lenge i barnehagen, stresser hjem for å hente et kvarter tidligere, stresser hjem for å få i barna mat i tide, stresser for å underholde barna og utnytte den lille tiden man har med de til fulle, stresser for å få i de nok mat til kvelds, stresser for å få barna i seng i tide sånn at de får nok søvn, stresser for å ha mest mulig gøy på programmet for barna i helgene og har alltid dårlig samvittighet for at barna ikke skal ha det bra nok. Ofte så tenker jeg at mange sliter seg ut mer enn nødvendig..

Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er slitsomt å være mamma og pappa til tider. Jeg tenker derfor at man må prøve å gjøre de grepene man kan gjøre for å få hverdagen til å bli mest mulig hyggelig og minst mulig stressende.
Det er selvfølgelig forskjellig for hver familie hvilke grep man kan gjøre, men her kommer noen eksempler på hva vi gjør for at småbarnstiden skal bli en fin tid uten alt for mye stress og mas:

• Legg bort den dårlige samvittigheten!!!! Så lenge barna trives i barnehagen så nekter jeg å tro at de merker om du kommer en halvtime før eller en halvtime senere for å hente de. Hvis barna blir hentet sent, så er det dessuten ganske så rolig og fint der siden de fleste av de andre barna har dratt hjem. 
• Ikke stress for at barna ikke spiser nok mat til middag eller kvelds, så lenge de vokser som de skal. Noen dager spiser de veldig lite, noen dager spiser de mye. Det er heldigvis få barn som sulter seg så mye at det går ut over vekst og utvikling, så stol på at de styrer det selv! Spiser de ikke maten du serverer, så spiser de forhåpentligvis mer til neste måltid. 
• Lær barna å kunne leke for seg selv! Barna har godt av å kjede seg litt innomellom og leke for seg selv. 
• Del husarbeidet sånn at dere blir mest mulig fornøyd. Her lager mannen i huset mest mat og ordner mye på kjøkkenet, begge rydder det verste av leker osv. om kveldene, og jeg tar meg av mesteparten av husarbeidet ellers i huset. Selv er jeg ikke så glad i å lage mat, så jeg er lykkelig for at han tar den biten, han er nok også lykkelig for at jeg tar klesvask, holder orden i klesskapene til barna, vasker bad osv. 
• Se om dere har råd til vaskehjelp hvis dere krangler om husvasken! Hva er vitsen med å krangle om sånne ting hvis man har råd til å betale noen for å gjøre jobben? Her har vi ikke vaskehjelp, men hvis jeg begynner i full jobb igjen så er jeg ikke i tvil om at det er en god løsning! 
• Husk at de fleste barn er fleksible! Det er ingen krise om ikke alt er på stell til enhver tid eller man ikke følger rutinene til punkt og prikke.
• En hjemmehelg kan være like fin som en helg på farten! Man MÅ ikke på badeland for at barna skal ha hatt en fin helg.
• Vær enige om hvilke regler som er viktige for dere i deres hjem, og vær konsekvent. 
• Ikke klag på hverandre med mindre det er helt nødvendig! Hva er vitsen med å småkrangle over ting som ikke er viktig? Det er jo bare irriterende om den andre hele tiden skal påpeke småting som ikke er bra nok.. 
• Og sist men ikke minst, nyt livet og husk at hverdagene er de vi har flest av - man lever sannsynligvis bare en gang!!

Hva er dine beste tips for å unngå en hverdag som bare er full av mas og kjas?

Hva ville verden vært uten besteforeldre??

Jeg er så lykkelig for at vi har så fin familie som er så involvert i barna. Min svigerfamilie bor langt unna, men de er allikevel veldig involvert, og lykken er stor når de kommer nedover eller vi reiser oppover. Mine egne foreldre bor jo rett over gata, så de har vi daglig kontakt med. Vi prøver jo å ikke utnytte hjelpen deres, men det er jo ikke til å legge skjul på at det stadig blir småting man ber om hjelp til. Det hender f.eks. at minstemor venter hos mormor og morfar mens jeg leverer de eldste på skolen og i barnehagen. Og da jeg skulle ut på shopping her om dagen var det veldig praktisk at minstemor kunne sove i vogna si utenfor hos mormor og morfar, sånn at jeg kunne utnytte tiden på kjøpesenteret.

I morgen jobber far i huset, og jeg skal først på fotball med storebror, så på kunstutstilling med storesøster og til sist inn til byen for å se på "Stjernekamp" med storebror. Samtidig så jobber kona til broren min, og han må på svømming med eldstemann og i barnebursdag med mellomste. Det spørs om det ikke blir en hektisk dag for mormor og morfar.. Hoho, hva skulle man gjort uten besteforeldre da??

Men bare så det er nevnt, så er det ikke bare for den gode hjelpen at vi er utrolig glad for at vi valgte å flytte så nære mamma og pappa. Det er så utrolig koselig å se hvor nært forhold de får til barna, og det er veldig hyggelig å kunne bruke så mye tid sammen! Jeg håper at barna våre har lyst til å bo så nære oss når de blir voksne også. De sier ihvertfall nå at de skal bo i huset til mormor og morfar, hoho ;)

Som julekvelden på kjerringa

Etterhvert som barna blir større, så streifer man stadig innom nye faser. Vi trodde vel egentlig at vi var ferdige med trass etter tre-fireårsalderen, men nå har vi oppdaget at det er noe som heter seksårstrass også. Jeg må innrømme at det kom som julekvelden på kjerringa her i heimen. Jeg kan ikke huske å ha hørt om det i det hele tatt. Men når vi lufter diverse opplevelser med venner, så viser det seg at vi slettes ikke er alene om å oppleve en ny type trassperiode rundt skolestart. Og hvis man googler "seks års trass", så kommer det jaggu opp mange artikler om det også.

Jaja, det er i det minste godt å vite at man ikke er alene om å ha barn som plutselig viser seg fra nye og kanskje ikke så alt for sjarmerende sider til tider! Er det kanskje flere som har opplevd det samme?

Kaosheimen

Er det ikke rart hvordan man kan føle seg som en supermamma den ene dagen, og som verdens verste mamma den andre dagen?? Her har vi hatt en litt slitsom periode nå, med mye sykdom, lite søvn, sutrete barn og barn som tester grenser ekstra mye. Så de siste dagene har jeg følt meg litt som kaosheimen på tur når vi skal ut døra her. Ohlala, det er godt det er flere av de fine dagene enn av kaosdagene sånn til vanlig!
Jeg kommer nok sterkere tilbake!

Hva skal babyen hete??

Å finne navn til babyen kan være utrolig vanskelig. Selv følte jeg at det var mye vanskeligere enn hva jeg hadde trodd på forhånd - det er jo en så stor ting å velge et navn som skal følge barnet for resten av livet! Her i huset kjøpte vi en navnebok, men vi sjekket også opp gamle familienavn, og med jentene så snurret jeg noen runder med "navnekarusellen" som du finner på nett.
Med storebror så hadde vi bestemt navnet da jeg var halvveis ut i svangerskapet, mens jentene fikk ikke navn før de var et par uker gamle. Men alle barna ble stort sett omtalt som "babyen" eller andre kallenavn den første tiden, og det tok lang tid før jeg følte meg fortrolig med navnene deres. Samtidig så har jeg aldri følt at de burde ha hatt et annet spesifikt navn heller. Faktisk så tror jeg ikke at det har vært før rundt ettårsalderen at jeg har begynt å føle at de virkelig har vært det de heter. Og fortsatt så føler jeg faktisk ikke at minstemor "eier" navnet sitt, mens de to eldste nå ikke kunne hatt noe annet navn.
Jeg har aldri skjønt meg på de som sier at "Da babyen kom så vi med en gang at hun var en Emma!", eller hvem det nå måtte være. I mine øyne så er det en baby, som kan vokse inn i et (nesten) hvilket som helst navn. Og jeg tror at så lenge man ikke er veldig misfornøyd med det navnet man velger, eller at man føler at barnet heller skulle hatt et spesifikt annet navn, så vil barnet uansett bli til det du kaller den for og man vil være fornøyd med det valget man har gjort!

Grunnen til at jeg tenkte å skrive litt om mine erfaringer rundt dette er at jeg har noen venninner som har luftet sine tanker rundt at de er usikker på navnevalget de har gjort, og de har følt seg litt alene om at de ikke føler at babyen er en "Lukas", "Nora" eller hvilket navn babyen har fått.

Er det flere som har følt det på samme måte kanskje?

Ting å få dårlig samvittighet av

Jeg pleier vanligvis ikke å gå rundt og ha så dårlig samvittighet for det jeg ikke gjør perfekt i mammarollen. Men akkurat det med å komme seg ut i naturen, det har jeg litt dårlig samvittighet for at vi ikke er flinkere til. Jeg skulle gjerne vært en sånn person som var ivrig på å ta med barna på langtur med overnatting i telt, men det er jeg dessverre ikke. Ofte tenker jeg at vi ihvertfall bør komme oss ut på en tur i skogen en gang i uka, men vips så har ukene flydd avgårde uten at vi har vært på en eneste liten tur..

Denne høsten har jeg planer om å ta med meg minstemor på turer, både på sykkel og til fots, mens de andre er i barnehagen og på skolen. Nå har jeg sagt det høyt, så da kaaanskje det er bittelitt lettere å gjennomføre det man har planlagt.
Er dere flinke til å komme dere ut i naturen? 

Helt A4

Jeg hører med skrekk og gru om ungdommen i dag som vokser opp og tenker at det er skrekken å ende opp med et kjipt A4 liv. Ungdommer som føler seg mislykket om de ikke får en topp utdannelse, fantastisk karriere og et superspennende liv. De vokser de opp og går på en kjempesmell når alt ikke blir så fantastisk som de hadde tenkt.

I dette huset her sitter en av disse utrolig kjipe A4-damene. Tenk for et kjedelig liv - snill mann, tre fine barn, hus, 7-seter og en "karriere" som sykepleier (som attpåtil er satt på vent for et år). Ingen utsikter for å bli rik med det første. Ingen utsikter til å bli noe stort. Ingen utsikter til å gjøre noe særlig annet enn å følge opp tre barn, ta seg av hus og hjem og kanskje trene og treffe venninner en gang i blant. Jeg skjønner jo at det kan høres litt kjipt ut å ende opp som en A4-frue!
Samtidig så må jeg si at jeg ikke helt skjønner det heller. For fy søren så deilig det er å ha et "kjipt" A4 liv! Jeg elsker A4 livet, og synes at det er både spennende, gøy og behagelig. Selv om det kan være krevende å følge opp barna, så er det jo både gøy, spennende og veldig koselig (ihvertfall stort sett..)! Og selv om jeg ikke har en toppjobb, så er det en jobb som gir mye, og det er en god følelse å føle at man gjør en forskjell i et annet menneskes liv. Lønna kunne gjerne ha vært høyere, men den er ihvertfall høy nok til at man kan leve uten å bekymre seg for om man har råd til å kjøpe nye fotballsko til poden. Og selv om jeg ikke er så fan av turnusjobbingen etter at jeg fikk familie, så er det ihvertfall deilig å ha en jobb som jeg kan legge fra meg når jeg går derfra.

Jeg tar jo meg selv i å si til barna at de kan bli akkurat hva de vil her i livet, hvis de bare jobber for det de drømmer om. Og jeg må innrømme at jeg har tenkt tanken at det hadde vært fint om de var mer ivrig på å oppnå gode resultater på skolen enn hva jeg føler at jeg selv var. Men jeg håper samtidig at jeg klarer å få de til å føle at de er bra nok uansett hva de ønsker å gjøre med livet sitt. Det viktigste er tross alt at de trives med det de gjør, og at de får seg en jobb som de kan leve av uten å store økonomiske bekymringer! Jeg tror at vi har en ekstra stor jobb å gjøre i forhold til dette som foreldre av barn som vokser opp i dagens samfunn.
Er det kanskje noen andre som har gjort seg lignende tanker?

3 vs 2

Mange lurer på forskjellen på to og tre barn. Dette var noe jeg selv også lurte veldig på før vi fikk vår tredjemann. Men det er selvsagt ingen fasit, og alt avhenger nok av hva slags barn du får og hvordan dynamikken ellers i familien er.

Vår erfaring er at det var større forskjell fra 1-2 barn enn fra 2-3 barn. Men nå var vår nr to den mest krevende babyen av de tre, og det har nok mye med saken å gjøre.
Hverdagen med tre barn synes vi at går veldig fint. Det er selvsagt forskjell på dagene her også, og av og til kan ting føles kaotisk. Men for det meste så synes jeg at vi får fulgt opp det meste på en god måte og at hverdagene flyter godt.
Den største forskjellen merker jeg kanskje på rot og skitt i huset. Det er utrolig hvor stor forkjell ett lite menneske har å si for alt som må gjøres her hjemme. Jeg har igrunn følt at klesvasken har doblet seg for hvert barn som har kommet, og nå har jeg for lengst gitt opp å ha huset strøkent. Skulle jeg hatt det strøkent her til enhver tid, så måtte jeg faktisk gjort alt det som jeg listet opp her.

Livet er selvsagt veldig endret nå i forhold til hvordan det var før vi fikk barn. Men det synes jeg at har gått såpass gradvis at det ikke er noe vi har tenkt så mye over. Nå er vi f.eks. mye mer hjemme uten å ha noen store planer enn hva vi var tidligere. Jeg hadde nok fått litt hetta om jeg skulle vært like mye hjemme i den første permisjonstiden som det jeg har vært i denne siste permisjonstiden. Men samtidig så er det jo begrenset hvor mye det er å gjøre i en liten leilighet midt i Oslo, med to voksne og en baby, sammenlignet med et stort hus med hage ute i provinsen med to voksne og tre barn. Hvis vi bare er hjemme, så er det jo ALLTID noe man må gjøre i huset!!

En annen forskjell med tre barn er at det føles mye vanskeligere å få barnevakt. Nå er vi heldigvis så heldig å ha en mormor som er tøffere enn toget, og hun passer gjerne alle tre uten problem. Men det føles liksom mye verre å spørre om barnevakt allikevel. Og jeg tror ikke det er noen andre enn mormor som jeg hadde hatt samvittighet til å overlate ansvaret for alle tre til for en natt.

Så har man jo disse tingene som at man må ha større bil og at det er mer styr når man skal ut og reise. Jeg synes det går fint å reise med tre barn, men nå er vi f.eks. for mange til at svigermor kan hente oss på flyplassen når vi kommer nordover.  Men dette lar seg jo alltids ordne på et vis!

Alt i alt så er vi veldig fornøyd med å ha tre barn. Barna har masse glede av hverandre, og livet er fint! Hadde min kjære vært noen år yngre og vært ivrig på å få enda en, så hadde jeg nok ikke vært så vond å be..

Miniatyrer

Det er mulig at jeg ved en tidligere anledning har gitt uttrykk for at lekehuset vårt er stort. Jeg har kanskje glemt å nevne at barna er små som teskjeer, og at huset dermed er laget tilpasset deres størrelse.. Haha, jeg vet at jeg har dårlig humor til tider, men jeg slutter ikke å synes at det er morsomt med sånne bilder som dette.

Heldigvis så ler barna også godt av sånne bilder, så de stiller gjerne opp som modeller. Ja, ihvertfall innimellom.

Jeg er litt i tenkeboksen om dagen om hva jeg skal gjøre videre med bloggen. Jeg sa jo da jeg begynte å blogge at jeg bare skulle holde på til barna kom i skolealder - og vips så var vi der. Men jeg kan vel ikke slutte å blogge nå?? Hvor kjedelig er det vel ikke å ta bilder om jeg ikke kan få vise de frem? Dessuten så synes jeg at det er så hyggelig å lese tilbake på gamle innlegg, og jeg håper jo at barna også skal synes at det er gøy å lese etterhvert.. Jeg har også vært inne på tanken å starte en ny blogg, som isåfall ville vært enda mer anonym. Men så var det jo dette med at jeg elsker å ta bilder og å vise de frem da. Jaja, jeg kommer nok frem til en løsning etterhvert. 

Planer for året som kommer

Jeg fikk et spørsmål i går om jeg har noen spesielle planer for hva minstesøster og jeg skal gjøre i året som kommer. Og det syntes jeg at fortjente et eget innlegg. Jeg begynte å tenke litt på hva jeg egentlig har gjort disse tre gangene som jeg har gått hjemme, og fant fort ut at jeg har gjort veldig lite men allikevel veldig mye. Minstemor er faktisk den eneste av barna som har vært på babysang, og det ble visst bare med den ene gangen. Storebror fikk gå litt i svømmehallen, men ikke noe fast eller med noe opplegg. Storebror var også den eneste som fikk være med på trilletur hver eneste dag - jeg må innrømme at det har blitt alt for lite trilleturer på jentene. Storebror var vel også innom åpen barnehage en gang eller to, men ellers så har vi ikke gjort noen andre "babyting" enn barselgruppe. Men ukene (årene) har flydd avgårde allikevel, og vi har alltid hatt mye planer og mange vi har truffet.

Nå blir det selvsagt annerledes når minstemor skal være hjemme helt til hun er to år. En toåring vil selvsagt kreve litt annen stimuli enn en baby, og barna i barselgruppa har allerede begynt i barnehagen. Samtidig så tenker jeg at hun får mye igjennom sine eldre søsken, som hun kommer til å være sammen med om ettermiddagene og i helgene. Jeg er også så heldig at en av mine beste venninner fikk baby for et par dager siden, og også skal gå hjemme i året som kommer. Ja, og så fant jeg nettopp ut at det er en annen bekjent som skal gå hjemme med sin ettåring i ett år til, så vi har allerede avtalt å treffes en dag for en playdate.

Så foreløpig må svaret bli at vi har minimalt med planer, men jeg ser for meg at vi skal kose oss en del her hjemme, trille litt turer, sykle noen turer, treffe andre som også går hjemme og bare nyte dagene. Erfaringsmessig så pleier ukene å fylle seg opp rimelig fort, selv om jeg tenker at vi ikke skal gjøre så mye :)

Et nytt kapittel

I kveld var det en spent og glad gutt som gikk og la seg. I stua står skolesekken pakket klar, med nytt pennal og nye innesko. Matboksen og vannflaska står klar til å fylles opp i morgen tidlig før vi setter avgårde til podens aller første skoledag. Jeg spurte om han gruer seg, eller om han bare tror det blir gøy. Heldigvis fikk jeg til svar at han bare tror at det blir gøy - Han gleder seg til å lære å lese og skrive, og han gleder seg til å få nye venner!

Selv må jeg innrømme at jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg. Jeg kan faktisk ikke huske å ha gruet meg til noe som har med barna å gjøre før. Det er igrunn sjelden at jeg gruer meg til noe som helst. Det er stort sett bare hvis jeg skal snakke foran mange mennesker, på jobbintervju eller noe annet i samme gate at jeg gruer meg på forhånd.

Jeg gruer meg ikke fordi jeg tror at det blir så vanskelig med alt det nye som må følges opp, og jeg tror heller ikke at poden ikke er klar for å begynne på skolen. Tvert imot, så tror jeg at han kommer til å være flink i fagene og jeg tror at han kommer til å få mange venner.

Det jeg gruer meg til er først og fremst det med at det er et nytt kapittel. Jeg synes det er så trist at tiden går så fort, og jeg skulle ønske at vi kunne stoppe tiden i noen år nå mens barna er små. Alle sier også at når barna begynner på skolen, DA går tiden fort! Men jeg føler jo at han begynte i barnehagen i forrige uke... Jeg gleder meg jo selvsagt også over nye milepæler, men akkurat nå så synes jeg ærlig talt at det er mer trist enn gøy (men det kan man jo ikke vise til barna..).

Jeg gruer meg til den dagen barna ikke vil holde i hånda mi lenger. Jeg gruer meg til den dagen de synes det er flaut at jeg kommer inn i skolegården for å hente dem. Og jeg gruer meg til de lærer om alt som ikke er kult..

Jeg gruer meg også til alt det vonde barna skal igjennom på skolen. Altså, for de aller fleste så er det jo mest positivt som skjer, men alle blir vel ertet eller plaget for et eller annet på et eller annet tidspunkt.. Barn er jo så slemme med hverandre! Hva er vel verre for mammahjertet å tenke på enn at noen kan være slem med barnet ditt?? I barnehagen er det jo litt mer uskyldig det slemme barna gjør mot hverandre, mens på skolen ser jeg for meg at de kan bli utsatt for det meste. Det føles litt som å slippe barna ut til ulvene der ute!

Lite visste jeg da jeg begynte på skolen selv at noen voksne kanskje ikke syntes at det var bare gøy, sånn som jeg følte det! Jeg enset ikke en eneste tåre i noen mammaer eller pappaers øyne, men nå tenker jeg at de helt sikkert var der..  Heldigvis så er det meldt sol i morgen, så da kan jeg stå med store solbriller og smile mitt største smil i det jeg sender poden over skolegården...

Om å lytte til kroppen...

Stort sett så har jeg greit med energi til å få gjort ganske mye i hverdagen. Men av og til så kommer det perioder hvor jeg føler meg mer sliten. Det er da det gjelder å lytte til kroppen.. Det er bare så utrolig vanskelig, når det så mye man har lyst til å gjøre. Døgnet har bare litt for få timer og uka har et par dager for lite!
Nå har jeg visst kommet i en sånn periode igjen. Eller, det vil si, perioden begynte da minstemor begynte å sove på natten. Plutselig lurer kroppen på hva dette med å sove noen timer i strekk er, og det vil visst kroppen gjerne ha mer av. Og så går jeg og tenker at "Bare jeg holder ut denne uka, så blir det rolig i neste uke!". Og så tenker jeg det samme uka etter, og det samme uka etter der igjen. Så plutselig så begynner man å miste matlysten, går rundt med hjertebank husker knapt hva man selv heter. I går sto jeg plutselig med bilen utenfor barnehagen da jeg skulle på trening, og lurte på hva i alle dager det var jeg skulle.. Man har bare så ufattelig lyst til å være superwomen og få med seg alt som skjer, men så ender man med å sitte med mørke ringer under øynene, rufsete hår (siden man ikke har tid til å gå til frisøren) og skjelvende hender i steden for.
Nå tenker jeg at bare jeg kommer halvveis ut i neste uke, så skal jeg slappe av og ta livet med ro. For neste onsdag så har jeg min siste arbeidsdag - hurra! Etter det skal jeg ta ut litt ferie og så tar jeg ut de siste ukene med permisjon med 100% uttak. Selv om det har gått fint å jobbe i permisjonstiden så må jeg innrømme at jeg gleder meg veldig til å ha et par måneder med helt fri.
Er det flere enn meg som sliter med å lytte til kroppen når kroppen sier "NEI!!!"?