Fødselsrapport

Natt til 13 august (opprinnelig termindato og dagen etter ultralydtermin) sov jeg som vanlig dårlig. Armene verket, og ingen stilling var god å ligge i. Denne natten hadde jeg også en veldig uro i kroppen, som plaget meg. Litt etter kl 06 sto min kjære opp for å reise på jobb. Mens han var på badet sto jeg også opp, og kjente på litt murringer. Jeg følte at det var noe på gang, og ba han om å vente litt med å reise på jobb, i tilfelle vi måtte kjøre til Oslo. 

Rundt kl 08 kjører min kjære barna i barnehagen. Mens han er der begynner jeg å føle meg ganske sikker på at jeg faktisk har rier. Ca kl 08.30 tar jeg tiden på de, og da er det litt over fem minutter imellom hver rie, men de varer i under ett minutt. Med tanke på at mine tidligere fødsler har gått forholdsvis raskt unna begynner jeg raskt å tenke på å kjøre til Oslo, sånn at vi er i nærheten av sykehuset. 

Ca kl 09 setter vi oss i bilen med kursen for Ullevål. (Og for de som lurer, så var det min kjære som satt bak rattet. I etterkant av min forrige fødsel, hvor jeg kjørte selv da vi skulle på sykeuset, har det kommet en del kommentarer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om jeg skulle kjøre selv denne gangen også, så jeg tror ikke at min kjære turte noe annet enn å sette seg bak rattet. Men jeg kunne lett ha kjørt selv denne gangen også altså :P) Fra bilen ringer jeg ABC avdelingen på Ullevål, og informerer om at jeg har lette rier og at jeg allerede er på vei inn. 

En god halvtime senere har vi sjekket inn på fødestua med beskjed om at jeg har ca fem cm åpning men at hodet fortsatt står høyt. 

Planen min var egentlig at vi skulle gå en tur i Oslo, siden jeg har god erfaring med å gå lange turer før de andre fødslene. Men siden det regnet da vi kom til Oslo, og jeg allerede hadde fem cm åpning, så begynte vi ikke å gå fra sykehuset. I steden fikk jeg en pilatesball som jeg satt og gynget på, mens jeg oppdaterte diverse venner og familie om ståa. 

Vi fikk en søt jordmor, som kom og gikk litt, sånn at vi kunne slappe av på fødestua. Min kjære trykket på rietelleren hver gang riene kom og gikk, og så skravlet vi litt og satt litt på nettet imellom hver rie. Riene var fortsatt såpass greie at jeg kunne snakke litt mens jeg hadde de også. 

Ca kl 11.30 sjekket jordmor status igjen, og kunne konstatere 7-8 cm åpning men at hodet fortsatt sto høyt. Jeg følte at riene begynte å bli litt vondere, og vurderte å gjøre meg klar for badekaret. Men så roet det seg litt igjen, sånn at jeg valgte å vente litt til med badekaret allikevel. 

En drøy time senere, når klokken nærmet seg 13 begynte riene å bli såpass vonde at jeg inntok badekaret. Men vel nede i badekaret roet riene seg litt igjen, og vi følte at det var liten fremgang. Det var nesten full åpning, men hodet sto fortsatt høyt, og det var en "kant" igjen som jordmor gjerne ville ha hodet forbi. Jordmor valgte derfor å ta vannet, for å se om det fikk fart på sakene.

Etter at vannet var tatt var det merkelig rolig, og jeg sa til jordmor at jeg fryktet at det var stille før stormen. Vi fant ut at jeg skulle reise meg opp og bevege meg litt for å få riene i gang igjen. Så i en periode reiste jeg meg opp imellom hver rie, for så å sette meg når riene satt inn. Jeg orket ikke å stå mens de sto på, og tok heller riene sittende. 

Så en halvtimes tid  etter at vannet var tatt begynte det å bli veldig intenst. Riene kom oftere og var MYE vondere. I tillegg så føltes det som om det satt en klo over magen og ryggen også imellom riene, sånn at ingen stillinger var behagelige. Jordmor ville ha meg til å sitte på huk i badekaret for å utnytte tyngdekraften mer, men jeg klarte ikke å sitte sånn lenge. Etterhvert ville hun at jeg skulle reise meg opp igjen og ta noen rier stående, men det føltes rimelig uaktuelt, så jeg bare ristet på hodet. 

I denne fasen orket jeg ikke å si noe annet enn at jeg var varm og ønsket kalde kluter. Inni meg telte jeg febrilsk mens jeg pustet inn gjennom nesa - ut gjennom munnen, "1-2-3-4-5-6-7-8-9-10-11-12-13-14...", og tenkte "snart ferdig, snart ferdig!!". Heldigvis tok min kjære og jordmoren tegninga, og fortsatte med å servere meg nye kalde kluter underveis. Etterhvert fant jeg ut at det beste var å henge over badekarkanten, mens riene kom hardt og tett. Jeg fortsatte å telle inni meg, mens jeg fokuserte for fullt på pustingen. 

Etterhvert fikk jeg beskjed om at det bare var å presse hvis behovet skulle melde seg. Og det tok ikke så veldig lang tid før trykketrangen meldte seg. Jordmor ba meg om å sette meg tilbake i badekaret, siden jeg fortsatt hang over badekarkanten. Jeg kunne ikke helt skjønne hvordan jeg skulle klare å lempe fødekroppen rundt, men tok sats og kastet meg bakover i det som kjentes som en kraftanstrengelse uten sidestykke. Og vips litt rauting og noen få pressrier senere, så kjente jeg den sykt vonde følelsen av at hodet sto i åpningen - med beskjed fra jordmor om at jeg måtte puste og ikke presse. Oh my, du føler deg ganske så flink når du faktisk gjør som jordmor sier, for å si det sånn! Like etter var det fritt frem for å presse igjen, og på 1-2-3 var hodet ute, og like etter resten av kroppen. Ohlala for en herlig følelse!!!! Klokken var da 15.07, og vi rakk akkurat å gjøre oss ferdig før vaktskifte.

Jeg fikk selv æren av å flytte på navlestrengen for å se om det var en liten frøken eller en gutt. På forhånd hadde jeg størst tro på at det var en liten gutt vi skulle få, men jammen var det ikke en liten jente som hadde ligget i magen min i 9 måneder. Fantastisk!! Far selv, som sikkert var sliten etter å ha sittet i to timer på en pinnestol og hentet noen kalde kluter (stakkars, mens jeg fikk lov til å velte meg rundt i et deilig badekar), fikk æren av å klippe navlestrengen. 

Jordmor ønsket å ha meg ut av badekaret for å få ut morkaka, så etter litt kos med den lille flyttet jeg meg over i sengen. Og mens min kjære fikk kose med bittelillesøster i en deilig lenestol, så fikk jeg noen harde dult i magen av jordmor og fikk klemt ut morkaka. Hvor kjipt er det ikke at den morkaka skal ut når man er lykkelig for å være ferdig??! For den er nemlig ikke noe deilig det heller (for de som ikke har prøvd det enda)..

Etterpå sydde jordmor tre pyntesting på noen små rifter, før vi fikk være i fred med det lille vidunderet vårt. En halvtime etter fødselen hadde vi fått oppdatert familie og venner om begivenheten, og like etter det igjen var det første bildet ute på facebook og instagram. Sånn er det i 2014 ;)

Bittelillesøster veide 3615 gram og var 51 cm. Helt perfekt!!

Denne fødselen var nok den vondeste av mine tre fødsler, ettersom de siste par timene var såpass intense. Jeg tror selv at jeg hadde hatt en lettere fødsel om jeg hadde valgt å gå en lang tur i steden for å reise rett på føden. Men det kan man selvsagt aldri vite, dessuten hadde jeg sikkert risikert å ikke rekke frem til sykehuset. Alt i alt så kan jeg vel ikke klage denne gangen heller, selv om jeg ikke følte meg som fødekvinne nr 1 etterpå, sånn som jeg har gjort etter de andre fødslene. 

Nå er nok familien vår komplett, så dette var høyst sannsynlig siste gangen jeg fikk oppleve den magiske følelsen av å få få en helt fersk liten baby opp på brystet. Litt vemodig, samtidig som vi føler at vi har de barna som vi har ønsket oss nå. Hvor perfekt er det vel ikke å ha en storebror og to småsøstre?? Herlighet, så heldige vi er!!

Fødselsrapport

Da har det gått åtte dager siden fødselen allerede, så jeg tenkte det var på tide med en "liten" fødselsrapport. Rapporten er rimelig detaljert fra hele dagen, så den er for spesielt interesserte. Jeg synes det er gøy å ha med alt for min egen del, sånn at jeg kan lese det igjen senere :). 
Som sist, så fødte jeg på Ullevål ABC. En jordmordrevet fødestue, som absolutt kan anbefales for de som ønsker en mest mulig naturlig fødsel.


Lørdag 11 februar hadde jeg hatt nok en natt med dårlig søvn, og ble vekket av den kommende storebror kl 06. Jeg satt på barne-TV til den lille, og tenkte at jeg skulle prøve å sove litt til. Men jeg skjønte fort at jeg uansett ikke fikk sove mer, så da stod jeg like godt opp jeg også. Planen for dagen var å reise til Oslo for å få ordnet med kameraet mitt som plutselig ikke virket som det skulle lenger. 


Jeg hadde allerede hatt noen uker med tidvis vonde kynnere, uten at jeg regnet med at det var noe på gang av den grunn. Men denne morgenen kom de vonde kynnerne oftere enn hva de hadde gjort tidligere. Jeg fikk derfor en følelse av at noe kunne være på gang. Så da far stod opp ble vi enige om å sette igjen Daniel hos mormor og morfar, og putte fødebagen i bilen i tilfelle det skulle ta seg opp. Da kunne vi jo like gjerne reise rett på sykehuset, i stedet for å kjøre helt hjem igjen.


Vi kjørte til Oslo i 11 tiden, og parkerte på Grünerløkka. Det var så fint vær, så jeg tenkte at det var fint med en liten gåtur ned til sentrum - dessuten hadde jeg friskt i minne at jeg gikk mye den dagen Daniel ble født og at dette var en veldig rask og grei fødsel. 

Jeg følte at det kom mye vonde kynnere så snart jeg var i bevegelse, men at de dabbet av så snart jeg var i ro. Så jeg var langt ifra sikker på at det virkelig var noe på gang. Vi tittet i noen butikker etter at vi hadde ordnet med kameraet, og fant ut at vi skulle dra til et vennepar på kaffe (eller venninne, siden mannen var bortreist ;)). Derfor gikk vi opp til Grünerløkka igjen, og kjørte til St.hanshaugen for en kopp kaffe.

Da vi reiste herfra igjen lurte jeg litt på om vi skulle dra innom et annet sted i Oslo også, for å se om det tok seg opp mer. Men vi fant ut at vi heller skulle kjøre hjem og hvile litt. I bilen på vei hjemover satt jeg og kjente på vondtene, og prøvde å ta tiden på de. Det virket som om de begynte å komme mer regelmessig, men det var fortsatt 7-10 minutter imellom. 

Vel hjemme stoppet vi en tur i butikken. Der fikk jeg tre vonde kynnere/rier på rappen, så jeg sa til far at jeg like godt gikk og satt meg i bilen igjen. 

Da vi kom inn hjemme satt far igang med å sette pizzadeig. Selv gikk jeg på do, og oppdaget det velkjente blodige slimet - som jeg også fikk da fødselen var i gang med storebror. Og som den nysgjerrige sykepleieren jeg er, så måtte jeg selvfølgelig undersøke om jeg kunne kjenne noen åpning. Jeg må si jeg ble overrasket over hvor lett det var å kjenne det. Jeg var ihvertfall rimelig sikker på at jeg kjente vannblæra og at det var ca fire cm åpning. 

Da var det bare å gå ut til far og si ifra at han bare kunne glemme å lage den pizzaen. Min første fødsel gikk såpass fort at det var like greit å bare kjøre tilbake til byen igjen. Jeg ringte derfor sykehuset og sa at vi kom til å kjøre om ikke så lenge, hvis det ikke dabbet av når jeg prøvde å slappe av litt i godstolen. Og etter litt avslapning fant vi ut at vi like godt kunne kjøre innover.

Daniel var jo allerede hos mamma og pappa, så jeg bare ringte over og sa at vi reiste innover. Her i familien er det jeg som pleier å være sjåfør, og vi fant ut at riene var såpass lette at jeg like godt kunne kjøre innover til byen også. Jeg rakk akkurat å si til min kjære "jeg håper ikke mamma ser at det er jeg som kjører!", så stakk mamma hodet ut av døra og vinket til oss. Hihi.. Jeg måtte rope ut at jeg skulle begynne å kjøre, men at vi lovte å stoppe hvis det skulle ta seg opp..

I bilen innover tok vi tiden på riene, som varte i et halvt til ett minutt og kom med mellom to og syv minutters mellomrom. Men de var fortsatt såpass greie at jeg kunne snakke mens jeg hadde de.

Vel inne på Ullevål ABC traff vi en hyggelig jordmor som viste oss inn på en fødestue - klokken var nå 18.15. Hun var faktisk ikke så ivrig på å undersøke hvor stor åpning jeg hadde, jeg tror faktisk hun gjorde det mest fordi hun var skeptisk til om jeg hadde kjent rett. Og det kunne hun bekrefte at jeg hadde, og hun mente at det nå var enda litt mer også, i tillegg til at vannblæren var veldig spent. Vi ble enige om at vi skulle slappe av litt på rommet, og at vi skulle ringe på hvis vannet gikk, eller hvis jeg ville sette meg i badekaret.

Vi rigget oss til i dobbeltsengen med hver vår pc, for å ha noe å få tiden til å gå med. Her rakk jeg både å oppdatere bloggen og facebook, i tillegg til at jeg meldte ivrig med diverse familie og venner på sms. Riene tok seg veldig opp etter at vi kom inn på sykehuset, og  jeg kjente at de ble gradvis sterkere, sånn at jeg etterhvert måtte puste meg igjennom de. Ca kl 20 fant jeg ut at det hadde vært deilig å sette seg litt i badekaret, så min kjære gikk ut for å hente jordmor. Hvis jeg hadde vært førstegangsfødende, så tipper jeg at jeg hadde gjort meg klar for å kjøre på sykehuset omtrent på dette tidspunktet, for det var først nå det begynte å gjøre ordentlig vondt.

Etter at jeg satt meg i badekaret ble riene enda litt vondere (så det var utrolig deilig å la vannet renne over magen, mens jeg fokuserte fullt på å puste), og det tok ikke lang tid før jeg kjente at det var like før jeg måtte begynne å presse. Under min første fødsel kom pressriene helt plutselig, og jeg fikk litt sjokk av at kroppen plutselig bare presset. Mens denne gangen hadde jeg flere rier hvor jeg var på nippet til å presse, sånn at jeg regnet med at pressriene startet hvert øyeblikk. 

Jordmor skjønte tegninga, og rigget til utstyr og ringte på en ekstra jordmor.

Og så kom den berømte pressrien. Og oh lord, så vondt det var! Mens jeg fødte nesten lydløst forrige gang, så rautet jeg som en ku denne gangen. Og det føltes som om pressrien bare varte og varte og varte, uten at det ble noe bedre i pausen (jeg klarte vel såvidt å si "å herregud" innimellom rautingen, og det var hele pausen). Jordmor ba meg pent om å holde igjen, og jeg prøvde å være så lydig som jeg bare kunne. Så sa hun at det bare var å presse til "pust henne ut som om du blåser ut et lys" sa jordmoren, og akkurat det gjorde jeg. Jeg blåste så godt jeg kunne, og kjente hodet og så kroppen gli ut - klokken var da 20.45.

Og det er jo fantastisk hvor herlig det er å få en liten bylt opp på brystet, og all smerten er borte med en gang.. "Det ER en jente!" utbrøt jeg, og "herregud, som jeg bråka - jeg som var nesten helt stille forrige gang!". Men jordmor mente diplomatisk at jeg ikke hadde skreket, bare kommet med fine fødelyder.

Vi satt vel i badekaret i ca 40 minutter og beundret den lille, før morkaken var ute og vi fant ut at det var greit å komme seg opp. Jordmor undersøkte for rifter, og kunne konstatere at det vare var innvendige "skrubbsår", som hun ikke syntes det var nødvendig å sy. "Der har du igjen for at du hørte på meg og ikke bare trykket babyen ut med en gang!" sa hun. Hun mente også at jeg bare hadde to pressrier, som jeg altså følte at jeg ikke hadde noen pause imellom. Min kjære mente at jeg sikkert lå og rautet i fem minutter, før hun var ute. Og de fem minuttene gjorde faktisk at jeg syntes at denne fødselen var hakket verre enn den forrige. Mens jeg sist gang sa rett etter fødselen at jeg kunne født igjen om en uke, så tror jeg nok at jeg måtte ventet minst en måned etter denne ;)

Etter fødselen fikk vi slappe av litt på fødestua, mens jordmødrene hadde vaktskifte. Så da rakk vi å oppdatere på både sms, facebook og blogg igjen - og måtte le litt for oss selv over de som sikkert satt og syntes at jeg var helt teit som oppdaterte så mye underveis. Så kom det to nye jordmødre inn, som tok de vitale målene og ga den lille k-vitamin. Og de vitale målene var: vekt: 3210, lengde: 47 cm og hodeomkrets 34 cm. En liten, men perfekt frøken.

Siden vi selvfølgelig ikke vil sløse med skattebetalernes penger, så sa vi ifra at vi ønsket å bli satt opp til legevisitt allerede dagen etter, sånn at vi kunne reise hjem. Ja, eller, det var vel mest fordi vi synes det er deiligst å være hjemme hos seg selv, så lenge alt er vel med den lille.

Morgenen etter var vi tidlig oppe og fikk oss litt frokost. Så var det selvfølgelig den vanlige samtalen rundt fødsel, og legevisitt som viste at alt var bra med den lille. Kl 11.20 gikk parkeringen vår ut, så far lo godt da bittelille og jeg kom traskende ut fra sykehuset presis kl 11.19.

Og sånn ser en fødemaskin ut etter en badekarfødsel. Jeg var veldig opptatt av om jeg var svart under øynene da bildene skulle tas, siden jeg så ut som dracula på bildene fra badekaret etter å ha født Daniel. Nå ser jeg selvfølgelig at jeg burde gjort noe med håret før bildene skulle tas denne gangen - dessuten så var jeg vel ikke helt fri for mascara under øynene nå heller?! ;)

Fødselsrapport

Jeg har en stund tenkt litt på om jeg skulle legge ut fødselshistorien min på bloggen. Jeg skrev den ned den 5 mai, da Daniel var tre dager gammel.

Jeg kan jo begynne med å si at jeg fødte på Ullevål ABC, som er en alternativ og jordmordrevet fødestue. Man får ikke tilbud om lystgass eller andre former for smertestillende. Da jeg fortalte folk at jeg skulle føde her, følte jeg at jeg fikk mange "hehe, hun vet ikke hva hun går til!", selv om folk ikke sa det rett ut.
Mine største redseler var 1: At jeg skulle bli sendt hjem gang på gang fordi jeg kom inn med 2 cm åpning. 2: At jeg skulle angre bittert på at jeg valgte å føde på Ullevål ABC, og trygle om å bli flyttet over for å få epidural.

Lesingen er for spesielt interesserte, og rapporten er ganske lang og fyldig. Når jeg leser den igjen nå, får jeg igjen følelsen av å ha vunnet VM i fødsel, hehehe..

Da jeg våknet om morgenen 1 mai, etter en natt med kynnere og mensmurringer i ryggen, fikk jeg litt på følelsen av at noe kunne være på gang. Jeg hadde en avtale med Ida og Susanne om å møtes i sentrum og å gå en tur på Aker brygge. Jeg fant ut at det var en fin gåtur ned (ca 40 min), sånn at jeg kunne få litt trim.
Vel nede på aker brygge tuslet vi litt rundt og satt oss for å spise. Erling kom også fra jobb, og spiste sammen oss. Jeg følte da at kynnerene kom ofte og at de begynte å bli vonde, men tenkte at jeg ikke ville si noe før jeg var mer sikker på at noe skjedde. Etter maten satt vi oss ned på brygga og koste oss med en is. Jeg nevnte da for Ida at jeg hadde kjent mensmurringer i magen og at det kanskje kunne være noe..

Gode og mette trasket jeg og Erling hjemover (jeg fant ut at jeg ville gå hjem også for å få litt trim). På vei hjemover begynte kynnerene å bli såpass vonde at jeg måtte konsentrere meg for at ingen skulle se det. Jeg sa ikke noe til Erling, og måtte virkelig konsentrere meg for å holde i gang samtalen. Jeg ville for all del ikke rope ulv ulv i utide. Vi møtte en kollega av meg på veien. Hun lurte på om jeg ikke hadde født enda, så jeg svarte litt tullete "en dag til nå".

Da vi var vel hjemme var klokken litt over 18. Jeg fant da ut at jeg skulle se hvor ofte disse vonde kynnerene/riene kom. Det var ca 6 min imellom, og de kom ganske regelmessig. Mistanken min om at fødselen var i gang ble absolutt sterkere etter at en liten dotur viste en del blodig slim. Jeg nevnte derfor for Erling at jeg tvilte på at han kunne jobbe dagen etter, siden jeg trodde at noe var på gang..
Ca kl 18.45 sendte jeg en melding til noen venninner og til mamma om at noe kunne være i gjære. På dette tidspunktet var jeg egentlig helt sikker på at det var fødsel på gang, men jeg var vel litt vag til alle andre, inkludert Erling, fordi jeg tenkte at det kunne komme mer i gang først.

Jeg tok en dusj for å se om det roet seg, men det gjorde det ikke. Istedenfor begynte de nå å bli såpass vonde at jeg ikke visste helt om jeg skulle ligge, gå, stå eller komme meg på do når de satt inn. Så jeg prøvde de fleste varianter uten at noen var bedre enn andre. Men jeg ventet at det fortsatt skulle bli MYE verre, så jeg sa ikke så mye til Erling om hvor ille det egentlig var. Jeg ville for all del ikke riskere at vi dro på sykehuset bare for å oppleve at jordmor med et smil sa ”nei, her er det bare to cm åpning, det er bare å dra hjem igjen”

I 20 tiden lurte Erling på om han skulle gå og trene. Jeg sa at det bare var å trene, men at det var fint hvis han tok med seg mobiltelefonen. Han var tilbake etter en vel halvtime, siden han oppdaget at det ikke var mobildekning på treningssenteret.
Mens Erling var på trening fant jeg frem en rieteller på nettet, og registrerte at de varte fra 30 sek til over minuttet og at det var mellom tre og fem min imellom hver rie.

Ca kl 22 fant jeg ut at det var på tide å ringe føden, for å fortelle at det var fødsel på gang. De sa at så lenge jeg følte det var greit selv var det bare å fortsette å bli hjemme. Jeg var som sagt livredd for å reise for tidlig til føden, så jeg sa at riene ikke var så ille, og at jeg godt kunne bli hjemme inntil videre.

Rundt kl 23 lurte Erling på om vi skulle prøve å legge oss litt for å slappe av. Jeg sa at det var en god ide. Men jeg klarte ikke å ligge rolig, og måtte hoppe opp av sengen for hver rie som kom. Erling sa i ettertid at han ikke helt skjønte at fødselen var ordentlig i gang enda da, og at han lurte på om jeg kanskje overdrev litt når jeg spratt opp av senga på den måten. Hehe, han skulle bare ha visst...
Nå begynte det å komme såpass tett at jeg ikke følte at jeg hadde noe særlig med pauser imellom. Jeg sa til Erling at han måtte pakke ferdig bagen, og ringte føden og sa at vi kom inn for en sjekk. De sa at jeg måtte belage meg på at jeg kanskje ble sendt hjem igjen, men at jeg gjerne kunne ta meg en tur sånn for sikkerhets skyld.
Vi fikk pakket de siste tingene og Erling strøk en skjorte (!), jeg vannet noen blomster (siden Erling tydeligvis hadde god tid) og ca kl 24 var vi ute av døren. Utenfor møtte jeg igjen den samme kollegaen som vi hadde møtt på vei hjem fra byen tidligere på dagen. ”er det på gang nå” ropte hun fra gaten. Midt i en ri klarte jeg å få presset ut ”ja jeg tror det!”. ”Lykke til, dette klarer du fint mona” var det siste jeg hørte før jeg parkerte den fødeklare kroppen inn i bilen.

Bilturen føltes gaske heftig. Jeg hang i håndtaket i taket på bilen og ga veiinstrukser til Erling. Det ble mest ”venstre fil”, ”inn til høyre”. Det var de lengste setningene jeg klarte å få ut for øyeblikket. Samtidig tenkte jeg inni meg at "herregud hvis jeg har to cm åpning nå og blir sendt hjem".
Jeg er ganske sikker på at hvis man bikker over på dette tidspunktet, og begynner å hyperventilere, så er løpet kjørt. Jeg jobbet hardt med å konse på å puste under hver rie, helt fra begynnelsen av. Og det var slettes ikke lett...

Vel inne hos jordmor lurte hun på om riene kom "så tett". Jeg bekreftet dette og kom meg fort i seng så hun kunne undersøke meg. Erling kom vel akkurat inn døren da vi fikk beskjed om at her var det full åpning, og bare å begynne å trykke. Herregud, jeg tror aldri at jeg har blitt så glad i hele mitt liv!!!!!!!! Det føltes virkelig som om jeg var på tur til å vinne VM i fødsel, MINST..
Erling fikk beskjed om å være rask ned i bilen for å hente tingene våre. Han sa i ettertid at det var vel egentlig ikke før dette at han virkelig forstod at fødselen snart var i full gang, hihi. Jordmoren tappet i badekaret og jeg skal si det var deilig å sette seg nedi der. Jeg satt først med varmt og godt vann på slangen. Det var utrolig deilig, helt til jeg ble så varm i kroppen at jeg forlangte iskaldt vann. Jordmor var litt bekymret for at vannet skulle bli for kaldt. Men for min del kunne hun gjerne pøst på med bøttevis av isbiter. Men det hadde vel ikke vært så snilt gjort mot lillekaren som snart skulle komme….

Jeg fikk fort trykketrang. Helt merkelig følelse!! Jeg trodde at man bare skulle kjenne behov for å trykke, men neida, hele kroppen bare trykket helt av seg selv. Jeg syntes det var j.... vondt å trykke, og sa til jordmoren imellom en ri at "jeg har hørt så mange si at det er så deilig når man først kan trykke, men jeg synes ikke det er noe deilig i det hele tatt!!".
I mellom riene spurte jeg høflig Erling om han kunne hente saft og komme med nye kalde kluter til meg. Etter å ha hørt skrekkhistorier fra kompiser som har blitt skjelt ut av sin kjære under fødselen, så syntes han at jeg var verdens snilleste fødende. ”du takket til og med hver gang du fikk saft og kald klut” sa han etter fødselen.

Jeg aner ikke hvor mange pressrier jeg hadde, men plutselig kjente jeg hodet sto i åpningen og fikk beskjed om å vente med å presse mer til neste ri. Oh lord, så vondt det gjorde... Jeg slet stort med å ikke presse, kroppen ville liksom bare få det ut. Jeg nesten bønnfalte jordmoren om å få presse med en gang, men hun sa på klingende og rolig svenk ”venta på neste ri, Mona, det klarer du”.
På neste ri kjente jeg hodet, og så kroppen gled ut, og fikk en liten bylt opp på brystet. Herregud så deilig!! Jeg fikk ikke noen umiddelbar morsfølelse, og ble heller ikke særlig rørt. Men fy så godt det var at det var over!! Helt merkelig følelse... Klokken var da 01.15, det var 1 time og fem minutter etter at vi kom til sykehuset. Erling klipte over navlestrengen og erklærte barnet for ankommet. Han sa ikke det altså, men han sa etterpå at han følte seg som kongen som klippet snoren for en ny tunell på vestlandet.

Etterpå måtte jordmor i gang med litt nål og tråd og rette opp noen små rifter. Det tok sin tid det også siden hun midt under syingen måtte ut og assistere på en ny fødsel. Som den moderne mor jeg er, satt jeg 20 minutter etterpå og sendte ut gledes SMS’er til venner og familie med den vakre lille skapningen på magen.

Vi var så heldige at alt var en dans på roser også etter fødselen. Morsfølelsen kom raskt, og ammingen gikk som en drøm. Vi reiste hjem fra sykehuset etter et og et halvt døgn, på søndags formiddag. Russebiljentene kom på besøk på søndags ettermiddag, og jeg tror at svigermor ble alvorlig bekymret da Erling fortalte henne at jeg holdt på å støvsuge før de skulle komme.
På mandags formiddag var det to stolte foreldre som var på sin første trilletur med sin to dager gamle sønn. Det var en veldig rar følelse å gå der med vogna. Alle gikk forbi oss på gaten, akkurat som det var en helt vanlig dag (det var det jo selvsagt også, for alle andre), og jeg hadde nesten lyst å rope ut "hallo, vi har en to dager gammel gutt i vogna her!!!"

Og jeg må også si at fødselen ble aldri så vond som jeg hadde forventet. Piece of cake!! Jordmor mente at jeg sannsynligvis var skapt for å føde.

Jeg kan ikke forstå at hverken jordmoren eller Erling kunne fortelle meg at jeg hadde mascara smurt godt utover nedenfor øynene, hehe..