Barseltid

I går fikk vår niese en vakker liten guttebaby, hipp hurra! Og jeg må bare innrømme at jeg er litt misunnelig. Tenk at man aldri skal få oppleve den fantastiske barseltiden igjen.. Selv med forferdelige etterrier, vonde toalettbesøk, brystvorter som er så såre at man må stålsette seg hver gang babyen skal spise og knapt noe søvn i det hele tatt, så er det i mine øyne ingen tid i livet som er bedre!!! Jeg håper dere får nytt barseltiden deres, Vilde. Vi gleder oss sånn til å hilse på!

Hva skal babyen hete??

Å finne navn til babyen kan være utrolig vanskelig. Selv følte jeg at det var mye vanskeligere enn hva jeg hadde trodd på forhånd - det er jo en så stor ting å velge et navn som skal følge barnet for resten av livet! Her i huset kjøpte vi en navnebok, men vi sjekket også opp gamle familienavn, og med jentene så snurret jeg noen runder med "navnekarusellen" som du finner på nett.
Med storebror så hadde vi bestemt navnet da jeg var halvveis ut i svangerskapet, mens jentene fikk ikke navn før de var et par uker gamle. Men alle barna ble stort sett omtalt som "babyen" eller andre kallenavn den første tiden, og det tok lang tid før jeg følte meg fortrolig med navnene deres. Samtidig så har jeg aldri følt at de burde ha hatt et annet spesifikt navn heller. Faktisk så tror jeg ikke at det har vært før rundt ettårsalderen at jeg har begynt å føle at de virkelig har vært det de heter. Og fortsatt så føler jeg faktisk ikke at minstemor "eier" navnet sitt, mens de to eldste nå ikke kunne hatt noe annet navn.
Jeg har aldri skjønt meg på de som sier at "Da babyen kom så vi med en gang at hun var en Emma!", eller hvem det nå måtte være. I mine øyne så er det en baby, som kan vokse inn i et (nesten) hvilket som helst navn. Og jeg tror at så lenge man ikke er veldig misfornøyd med det navnet man velger, eller at man føler at barnet heller skulle hatt et spesifikt annet navn, så vil barnet uansett bli til det du kaller den for og man vil være fornøyd med det valget man har gjort!

Grunnen til at jeg tenkte å skrive litt om mine erfaringer rundt dette er at jeg har noen venninner som har luftet sine tanker rundt at de er usikker på navnevalget de har gjort, og de har følt seg litt alene om at de ikke føler at babyen er en "Lukas", "Nora" eller hvilket navn babyen har fått.

Er det flere som har følt det på samme måte kanskje?

Ammepolitiet

Når man snakker om amming, så gjelder det å trå varsomt. Mange som har slitt med ammingen, og grått sine tårer over å ikke få det til, føler seg tråkket på av "ammepolitiet". Selv har jeg vært så heldig at ammingen har gått veldig fint fra første stund med alle tre, så da må jeg selvsagt være ekstra varsom med å uttale meg.
Men jeg har lyst til å si noen ord allikevel. Dette fordi jeg brenner litt for dette med amming. Det er jo ingen tvil om at dersom det er mulig, så er det best for barnet med morsmelk. Dessuten så er det jo så fantastisk koselig når det går smertefritt. Og for å ikke snakke om hvor praktisk det er! Herlighet, det er jo ingen sak å farte rundt med en baby når man alltid har maten med seg - helt serveringsklar.
Jeg tror at mange som sliter med ammingen sliter fordi de ikke vet hva de går til. Og merk at jeg ikke sier alle, for jeg vet at noen faktisk ikke får dette til uansett hvor mye de prøver. Men jeg skjønner meg ærlig talt ikke på de som ikke ønsker å prøve.

Her kommer noen råd til de som ønsker å prøve:

• Du kommer til å bli kjempesår på brystvortene nesten med en gang barnet er ute. Det gjør forferdelig vondt, og man må stålsette seg hver gang barnet skal suge tak. Men for de aller fleste så går det over. For noen etter bare en ukes tid, for andre etter et par uker og for noen få etter enda litt lengre tid. Hvis det ikke gir seg så kan det hende at barnet ikke får riktig tak. Men jeg har enda ikke hørt om noen mødre som ikke har hatt såre brystvorter i starten, så det er det bare å forberede seg på.
• De første dagene kommer det veldig lite melk. Barnet vil kanskje ligge ved brystet nesten hele tiden. Stol på at melken kommer etterhvert. 
• Når melken begynner å komme for fullt blir brystene enorme og forferdelig vonde. Du må kanskje ha på deg en løs t-skjorte fordi det gjør så vondt om noe kommer borti brystene. Ta deg en varm dusj, masser forsiktig og husk at det snart er bedre! Hos meg har brystene gjerne vært sånn i et par dager, før det har begynt å stabilisere seg. 
• De første månedene ligger barnet MYE ved brystet. Spesielt om kveldene kan man føle at man ikke gjør annet enn å sitte der å amme. Rigg deg godt til rette, med tv, en bok, telefon og pc tilgjengelig - og husk at det snart er over! Slapp av, nyt tiden med den lille og stol på at barnet får nok melk så lenge det legger på seg. 
• I starten tar det lang tid hver gang barnet skal ammes. Etterhvert som barnet blir større går det raskere og raskere. 
• Av og til kan økedøgnene komme ofte. Tilby brystet hvis barnet søker etter det, ikke tenk at "du har jo nettopp spist, det må være noe annet som plager den lille".
• Virker det som om barnet får for lite melk? Tilby brystet oftere.
• Det er naturlig at barnet spiser om natten også. Det er de færreste barna som sover natten igjennom tidlig. Belag deg på å amme annenhver eller hver tredje time for en periode. Finn ut hvordan du kan gjøre dette på en best mulig måte uten at du sliter deg helt ut. Min erfaring er at kroppen forbereder seg på lite søvn før barnet kommer.
• Og for all del; Stjeler ammingen all energien din og du bare gråter fordi du ikke får det til. Begynn med flaske! Litt jobb må man regne med for å få til ammingen, men hvis det ødelegger hele barseltiden så er det ingen skam å begynne med flaske. 

Hvilke ammeråd vil du gi til nybakte mødre?

Bildet er forøvrig tatt av Tammy Nicole Photography

La meg fortelle deg sannheten om hvordan det er å få barn!!

La meg fortelle deg sannheten om hvordan det er å få barn! Når du venter ditt første barn, så tror man selvsagt at alt bare skal være fryd og gammen. Men så kommer barnet, og alt du har trodd om hvordan det skulle bli rakner. Du får aldri dusjet lenger og du får aldri ordnet deg lenger. Plutselig er det ingen ting som handler om deg selv. Du blir låst, og bruker mesteparten av tiden på å bysse på en skrikende bylt. Du går rundt med ringer under øynene, gulp i håret og med skitne klær. Du tror du skal bli gal, og det verste er at du faktisk ikke får sovet mer enn noen få minutter hver natt. Du kan selvsagt bare vinke farvel til et sosialt liv, og du og kjæresten begynner å krangle om bagateller. Det gjør ikke saken noe bedre at alle rundt deg ser ut til å ha et perfekt liv, og alle har selvsagt mange velmenende råd. Jeg glemte kanskje å nevne at puppene verker, brystvortene blør, magen disser og den forferdelige renselsen varer og varer. Livet kunne faktisk ikke vært så mye verre!!
Men bare vent - det blir verre!! Bare vent til barnet begynner å krype rundt, da blir det slitsomt da! Og bare vent til barnet begynner å gå, da blir det ihvertfall slitsomt! Og for ikke å snakke om når barnet får tenner, begynner å spise selv, kommer i trassalderen osv. Det er faktisk veldig mye man bør grue seg til!

Dessverre så er det noen som er uheldige og opplever den første tiden sånn. Noen får barn som sover lite og skriker mye, noen sliter sånn med ammingen at de bruker all sin tid og energi på å prøve å få i barnet mat mens de gråter fordi det gjør så vondt, og noen synes at det er så overveldende å plutselig sitte der med ansvaret for et lite menneske at alt bare føles vanskelig. Mange føler seg låst i starten, siden barnet spiser ofte og lenge, og stort sett trenger deg HELE tiden.
Men det jeg synes at kommer dårlig frem er at det faktisk ikke er alle som har det sånn. Hvorfor skal det være så mye fokus på de negative sidene over alt?? For noen kan faktisk den første tiden med en liten baby være den beste tiden i livet!!

Det er faktisk mange nyfødte babyer som sover mye. Det gjør riktignok vondt i brystene den første tiden, og jeg tror at de aller fleste må belage seg på å stålsette seg til at babyen skal suge tak i en uke eller to, fordi du er så sår og det gjør så vondt. Og den renselsen er noe skikkelig herk, og den varer lenge. Og det er selvsagt slitsomt å aldri få en lang natt med sammenhengende søvn. Ja, og man må belage seg på å sitte i timesvis med barnet til brystet de første ukene. Men det behøver ikke å være mer slitsomt enn at man synes at livet er topp allikevel.
Selv synes jeg at det året hvor jeg fikk min førstefødte var det beste året i mitt liv. Jeg dusjet hver dag, tok på meg mascara hver dag, børstet håret hver dag, var sammen med venner, hadde det hyggelig med min kjære, og hadde det generelt sett nesten bare fint. Jeg syntes heller ikke at overgangen var så stor. Med bare èn baby, så kan det faktisk være ganske så enkelt å dra med seg babyen på alt mulig rart.

Ja, og nå som jeg har fått barn nr tre, så dusjer jeg fortsatt hver dag, jeg børster håret hver dag tar på meg rene klær og treffer venner. Ja, og stort sett så henter og leverer jeg i barnehagen (siden far i huset pendler og ofte har lange arbeidsdager), lager middag, vasker klær og jobber litt innimellom. Jeg sier ikke dette for å forsøke å fremstå som noen supermamma, for det er jeg absolutt ikke. Det hender at jeg holder på å klikke i vinkel når barna ikke hører etter, og det er dager hvor jeg er mer sliten enn andre. Og så har jeg blitt verdens dårligste på å svare på meldinger, jeg tenker alltid at jeg skal svare på de når jeg får tid, og så glemmer jeg det igjen. Men jeg synes at det kan være fint for de som venter barn for første gang å vite at livet ikke nødvendigvis er over selv om man skal bli foreldre. For veldig mange, så er faktisk den tiden mens barna er små den aller beste tiden i livet! Litt slit må man regne med, men for de fleste så tror jeg at det er mer kos enn slit!! Og det er ikke alltid det blir verre heller, selv om du garantert får høre akkurat den setningen der mange ganger i løpet av din tid som småbarnsforeldre!!

Lykke!

Fy søren, vi har vært heldige med den frøkna her! Jeg har hektiske uker for tiden, stort sett med flere ting på programmet hver dag. Og hun her, hun henger med over alt og er bare glad og fornøyd! Hun sover, eller så titter hun nysgjerrig rundt seg og smiler så snart hun møter et vennlig blikk, enten vi er på jobb, på kurs, på barseltreff eller hos frisøren. Fantastisk!!

Om jobbing i permisjonstiden

Jeg tenkte jeg skulle oppdatere litt på hvordan det har gått å begynne å jobbe igjen.. Som jeg har nevnt tidligere, så har jeg valgt å ta tidskonto-permisjon, sånn at jeg kan jobbe 30% i permisjonstiden og på den måten strekke ut permisjonen. Jeg skal ikke jobbe med pasienter, men med et prosjekt som går på kompetanseheving av de som jobber med døende pasienter i den kommunen jeg jobber i. Jeg begynte å jobbe igjen da lillemor var 7 uker gammel, så nå har jeg rukket å jobbe i fire uker.

Planen var at jeg skulle jobbe litt ettersom det passet meg, så lenge jeg fikk de timene jeg skulle. Jeg har fått en hjemmekontorløsning, sånn at jeg kan jobbe en del hjemmefra, og så har jeg tatt med meg minstemor rundt på diverse møter og fagdager. Men jeg ser allerede at dette er en dårlig løsning..
I dag har jeg hatt møte med min nærmeste leder, og vi har bestemt oss for at det er bedre at jeg jobber faste dager. Dette for at det skal være mulig å ta ut sykedager eller syk-barn dager, og at jeg f.eks. kan få fri dersom en helligdag faller på en arbeidsdag. Sist uke hadde jeg f.eks. sykt barn hjemme her i tre dager, og da var det ikke lett å få jobbet de timene jeg hadde planlagt. Dessuten har det vært ekstra mye nå i oppstartsfasen av prosjektet, så jeg har følt at jobben har hengt over meg hele tiden. Jeg har liksom måttet sjekke mail og fikse noen småting støtt og stadig, og har også endt opp med å jobbe flere timer enn hva jeg egentlig skulle for å rekke over alt.

Det som har fungert fint har vært å ha med seg minstesøster rundt på forskjellige ting. Den lengste arbeidsdagen hadde jeg da hun var 8 uker gammel. Da dro jeg hjemmefra kl 07.15 og var ikke hjemme igjen før litt etter kl 20.30. Da var jeg riktignok rimelig sliten etterpå, men bittelille oppførte seg eksemplarisk hele dagen. Hun får veldig mye oppmerksomhet rundt omkring da. Vi har rukket å være på fire forskjellige konferanser/fagdager allerede, og da har hun fått kommentarer fra foredragsholderne alle steder, og mange vil bort og hilse på i pausene. Heldigvis er alle positive, og synes at det bare er hyggelig at jeg har henne med. Hun er jo en rolig baby, som stort sett er fornøyd så lenge hun får jevnlig påfyll av mat, rene bleier og søvn, så jeg tror ikke at hun er noe forstyrrende element.
Verre blir det selvsagt når hun blir større og krever mer. Men da blir det også mindre av disse heldagstingene som jeg må være på, og jeg regner med å kunne gjøre mer jobb hjemmefra. Dessuten er vi jo så heldige å ha mormor og morfar rett ved siden av her, og de stiller nok gladelig opp som barnevakt dersom jeg skal på et møte hvor det ikke passer seg at jeg har henne med.

Så om jeg skal oppsummere; jeg angrer ikke på at jeg tok tidskontopermisjon, men jeg har også syntes at det har vært slitsomt denne måneden. Jeg håper (og tror) at det blir litt mindre stress når vi har kommet ordentlig i gang med prosjektet!

Er det andre som har erfaring med å jobbe i permisjonstiden? Hva syntes dere at fungerte eller ikke fungerte?

Ammetåka

Mange tror at ammetåka bare er en unnskyldning mødre har funnet på, for å ha en unnskyldning for å surre litt innimellom. Men det er faktisk sånn at man går rundt i tåka etter at man har fått barn. Man merker det ikke alltid like godt når man er hjemme, men så snart man kommer ut blant folk så kjenner man på bomullen i hodet, og at man til tider føler at ordene stokker seg når man skal prøve å si noe fornuftig.

Her må jeg skrive opp alt viktig som skal gjøres i kalenderen på telefonen, og så må jeg sjekke kalenderen hver kveld og gjerne noen ganger i løpet av dagen også. Det som ikke står i kalenderen, det kan jeg bare glemme å huske.
Og selv om jeg har skrevet opp ting i kalenderen, så hender det at jeg glemmer det allikevel. Som f.eks. foreldremøtet vi hadde i barnehagen i går. Jeg hadde gledet meg til møtet, siden det skulle komme en foredragsholder og snakke om kommunikasjon mellom foreldre og barn. Jeg syntes til og med at det var synd at vi ikke hadde barnevakt, sånn at vi begge kunne gå. Men allikevel så klarte jeg å glemme hele foreldremøtet i går, og kom ikke på det før jeg sjekket telefonen en halvtime etter at møtet hadde begynt.. Jaja, jeg fikk med meg slutten ihvertfall, og det var heldigvis ikke noe livsviktig.
Det var verre den gangen jeg holdt på å brenne ned huset da mellomstesøster var baby. To ganger med kort mellomrom klarte jeg å tørrkoke en klut som jeg satt på kok før jeg gikk ned i kjelleren og begynte å rydde i bodene.. Er det mulig??

Ellers så surrer jeg mye med hvor jeg legger mobiltelefonen og nøklene mine, og jeg glemmer ofte hva jeg gikk inn på et rom for å gjøre. Man hører jo om de som glemmer igjen barna sine, så jeg må ofte dobbeltsjekke at jeg faktisk har tre barn sittende der bak. Hoho, jeg har aldri glemt noen altså, men man får jo litt angst for denne tåka innimellom! Har dere noen morsomme ammetåkehistorier kanskje??

Barselgave

Jeg har jo glemt å vise frem barselgaven jeg fikk av min kjære. Jeg vet at det er mange delte meninger om at mor skal få barselgave av far. Noen mener at far fortjener gave like mye som mor, og noen mener at det er tull med gave i det hele tatt. Selv synes jeg at det er en veldig hyggelig ting, og jeg kan ikke helt se argumentene for at far skal få barselgave. Altså, gaven til han er jo den lille babyen, og han får jo babyen helt "gratis". Mens vi damer må gå gravide i 9 mnd, med alle de plager det fører med seg, og så er det jo ikke til å stikke under en stol at det gjør vondt å føde. Selv om jeg synes det er en fin ting å være gravid og å føde, så synes jeg jo også at det er LITT av en jobb.. Så i mine øyne har kvinnen gjort seg fortjent til en liten gave. Det trenger jo ikke å være noe dyrt!
Jeg synes forresten også at det er koselig å ha noe som jeg kan fortelle til barna at "den fikk mamma i gave av pappa da du kom til verden!".

Så da vi kom på barselrommet etter fødselen overrakte min kjære en liten pakke til meg. Ikke dårlig at han klarte å ordne gave til mor denne gangen også!! Med eldstemann fikk jeg en nydelig ring, med mellomste et nydelig smykke, og denne gangen fikk jeg også et nydelig smykke.
Og sånn til tips for andre kommende mødre: gutta har gjerne ikke hørt om denne tradisjonen før, så når dere venter førstemann er det lurt å fortelle om fine gaver andre damer har fått på fødestua ;) 

Seks uker

Og på tide med seksukerskontroll på helsestasjonen. Jeg fikk rett i mine antakelser om at minstesøster får nok mat og har lagt godt på seg. Hun veier nå 5040 gram, og har lagt på seg litt over 1400 gram siden fødselen. Helsesøster lurte på om hun er mye urolig, siden hun har hoppet opp et par persentiler på skjemaet sitt. Men jeg vil vel ikke si at hun har vært mye urolig, selv om hun ofte vil ha mat på kvelden/natta. Nå ser det forøvrig ut til at hun sovner tidligere og kan sove noen timer i strekk om natten. Ihvertfall noen netter..
Jeg ser på helsekortet til de to andre at de har lagt på seg omtrent det samme på sin første kontroll, storesøster litt mindre og storebror litt mer.

Ellers så er Nora en rolig baby, som stort sett bare klager når hun vil ha mat. Hun elsker når noen snakker med henne, og smiler masse og snakker tilbake til oss. Hun er sterk i nakken, og kan ligge lenge med hodet høyt hevet. Hun spiser på hendene sine innimellom, men er ikke veldig ivrig på smokken. Jeg får henne til å ta smokk innimellom, men det er stort sett bare når vi er ute og triller.

I går fikk hun sin første smak av tran (sånn at jeg kunne svare ja til at vi har begynt med d-vitaminer til helsesøster i dag. Haha, jeg unngikk glatt å nevne at hun fikk det for første gang i går). Hun syntes nok at smaken var litt rar, men svelget unna og smilte mens hun fikk det servert.

Ellers så går dagene veldig i ett her om dagen. Det ble plutselig litt vel mye som skulle skje denne uken, så jeg kjenner meg rimelig trøtt og sliten. Jeg håper ihvertfall at storesøster er frisk nok til å gå i barnehagen i morgen, sånn at jeg kan konsentrere meg om å få gjort litt husarbeid og første barseltreff på helsestasjonen. I kveld har ihvertfall pappaen i huset laget ferdig middag for i morgen, så da trenger jeg bare å varme opp maten, noe som selvsagt sparer meg for litt jobb :) 

Hektiske dager

Puh, her har dagen gått i ett i dag. Minstesøster og jeg har vært i Oslo på seksukerskontroll for mor, så gikk turen videre til jobben min for å planlegge jobbstart i neste uke. Ja, for i neste uke begynner jeg å jobbe 1,5 dag i uken. Det er litt med skrekkblandet fryd.. Jeg liker jo å jobbe med prosjektet, og det er supert å få strukket ut permisjonstiden. Men det er klart at det blir en litt annerledes permisjon når man faktisk ikke har helt fri. Jeg er spent på hvordan det kommer til å bli!

Storesøster fikk feber i går, så hun har vært hos mormor og morfar i dag. Hun har fortsatt feber, så da blir det hjemmedag på henne i morgen også. Men hun er heldigvis i forholdsvis godt humør, og leker en del. Storebror har vært i barnehagen i dag, og i ettermiddag har vi vært på svømming.

Bildene tok jeg av storesøster etter barnehagen i går, før vi skjønte at hun faktisk var syk. Se så fin lue hun har fått av venninnen min! Heldige meg som har en venninne som er så flink til å hekle :) 

Mine fine små

Jeg synes at det er morsomt å sammenligne bilder av barna for å se på likheter og ulikheter. Her er barna omtrent like gamle, 5-6 uker. Er det ikke rart hvordan man ser likheter på forskjellige måter? Det er alltid sånn at noen synes at en person kan være kliss lik mammaen sin, mens andre synes at de ligner mest på pappaen sin. Når jeg viser frem bilder av jentene mine er det f.eks. flere som har sagt at de kunne vært tvillinger. Selv synes jeg ikke at de er såå like, men jeg ser selvsagt at de er i slekt.
I mine øyne er lillesøster en god blanding av søsknene sine, og så har hun noen trekk som er helt nye. Jeg synes at storesøster i huset er veldig lik pappaen sin, selv om jeg ser noen trekk fra meg også. Mens foreløpig så tror jeg at minstesøster er den av barna som er mest lik meg. Men hun har også noen trekk som helt klart kommer fra pappaen.

Hva synes dere? 

Om å amme

Jeg har vært så heldig å kunne amme alle mine barn. Hvor praktisk er det vel ikke å alltid ha maten med seg og klar til bruk?? Dessuten så synes jeg at det er veldig koselig å amme. En heldig tilleggseffekt er jo også at det sies å være gode helsegevinster å hente, både for mor og barn, ved amming. Men det finnes også bakdeler ved å amme, som det kan være kjekt å være forberedt på;

•  I starten blir brystvortene veldig såre, og man må stålsette seg for hver gang babyen skal suge tak. Heldigvis så går dette over i løpet av dager eller uker for de fleste. 
• Når melken virkelig komme i gang blir puppene enorme, steinharde og forferdelig vonde. Heldigvis går dette også over i løpet av noen dager.
• Man blir veldig "låst". Det er ikke like enkelt å la noen andre passe babyen, ihvertfall ikke i starten. Det er mer styr enn mange tror å drive og pumpe seg, og å få babyen til å ta flaske. Dessuten spiser babyene ofte og lenge i starten. Spesielt om kvelden virker de gjerne umettelige og brystene virker tommere (det betyr forøvrig ikke at man har for lite melk, så lenge de legger på seg som de skal). Man må bare belage seg på å sitte pal i godstolen med barnet ved brystet om kveldene i mange uker. Men dette går seg også til, etterhvert spiser de raskt og ofte til forholdsvis faste tider.  
• Det blir sannsynligvis mer nattevåk, ettersom morsmelken fordøyes raskere enn erstatning. Mine barn har stort sett spist hver andre eller tredje time om natten helt til vi har gått inn for nattavvenning når de har vært rundt 8-9 mnd gamle. Og i starten spiser de gjerne enda oftere. I natt var vår første natt hvor jeg bare ammet to ganger mellom kl 00.30 og 06.00 (snart seks uker gammel baby). Og da sov hun til og med i vugga si imellom hver amming. Herlig!

Selv synes jeg at fordelene helt klart veier opp for bakdelene, så jeg pleier ofte å snakke varmt om amming. Men jeg tenker samtidig at man ikke skal prøve for enhver pris dersom man har store problemer med ammingen, og sliter seg helt ut på det. For noen vil det selvsagt være mye bedre å gi erstatning!

Og hvis du syntes at dette hørtes veldig negativt ut nå, så har jeg jo hørt om de som får babyer som sover nesten hele natten, selv om de ammes. 

Jeg har forøvrig blitt veldig flink til å multitaske samtidig som jeg ammer. Så lenge jeg gjør litt forberedelser og rigger meg godt til rette, så kan jeg f.eks. både redigere bilder og blogge mens jeg ammer. Alt tar bare litt lengre tid når man bare får brukt en arm. Ja, og med tredjemann klarer jeg også å få en toåring og en femåring i seng mens jeg ammer en baby, med tannpuss og alt som hører med. Hoho.. 

Oslotur

I dag var planen at minstemor og jeg skulle til Oslo sammen med bestemor. Men så hadde det seg sånn at storebror kastet opp i går morges, og var hjemme fra barnehagen. Det ble med den ene gangen, og han var igrunn i fin form resten av dagen. Derfor spurte jeg i barnehagen om han kunne komme i barnehagen i dag dersom han var frisk. Hun jeg snakket med sa ja, så derfor dro vi i barnehagen som vanlig i dag. Men da hadde hun i mellomtiden snakket med ped.leder, og funnet ut at de måtte følge reglene om to dager fri etter oppkast. Hun var såå lei seg, for å ha gitt meg feil beskjed. Mens storebror var storfornøyd da jeg sa at han måtte være med oss til Oslo i steden.

Da barnas fetter, Kornelius var nyfødt, var han innom en liten sjappe på Løkka, hvor de tok fotavtrykk på en tallerken og ga i gave til besteforeldrene. Da storebror her var nyfødt gjorde vi det samme. Og vips, fem år senere, så hadde mormor og morfar fem sånne tallerkener hengende. Nå har deres sjette barnebarn kommet til verden, så da måtte vi jo lage en tallerken til henne også!
Derfor tok vi turen tilbake til gamle trakter på Løkka i dag. Siden storebror var med, så fikk han male på en kaffekopp som bestemor skal få.

Nå skal de bare glasseres og brennes, så kan vi hente de igjen om en ukes tid. Da er fargene forøvrig litt sterkere.

Og jeg må også nevne at jeg egentlig er glad for at storebror ikke fikk gå i barnehagen i dag, for det var veldig koselig å ha han med! Nok en fin dag i permisjon altså :)

Livet som trebarnsmor

Mange lurer på hvordan det går her i heimen, og hvordan det har vært å få tredjemann. Nå har vi jo ikke akkurat prøvd ut dette så alt for lenge, dessuten sover minstesøster fortsatt mye. Men foreløpig synes jeg ihvertfall at det har gått veldig fint, og det føles ikke som om tredjemann har kommet og veltet lasset. Heldigvis så virker det foreløpig som at Nora er en rolig baby. Vi krysser fingrene for at det varer!

Dagene går stort sett i ett. De to eldste er stort sett oppe mellom kl 06 og 07 en gang. Kl 07 reiser far i huset på jobb, og da står jeg opp. Hvis jeg er heldig så sover minstemann enda, så kan jeg hoppe rett i dusjen. Etter dusjen lager jeg frokost til de største, og spiser en matbit sammen med de. Før de er ferdig med å spise går jeg og ordner meg litt på badet før jeg steller bittelille og gir henne frokost. Vips så er klokken rundt 09, og det er på tide å pusse tenner og få de eldste klare for barnehagen. Vi har stort sett vært i barnehagen mellom kl 09 og 10 en gang de siste ukene.
Etter det drar jeg enten hjem for å slappe av og gjøre husarbeid (snakk om at det er mye klesvask f.eks. Vaskemaskinen går stort sett ihvertfall tre ganger hver dag nå), eller så drar jeg direkte ut på diverse avtaler jeg har.
Jeg pleier ikke å stresse med å hente de eldste i barnehagen, siden jeg stort sett har mye å henge fingrene i, dessuten er det jo deilig å slappe av litt hjemme om det er tid for det. Så de henter jeg gjerne mellom kl 15.30 og 16.30 en gang. Da er det hjem og lage middag før far i huset kommer hjem.

Etter middag bygger gjerne pappaen i huset litt lego eller leker litt med de eldste (hvis vi ikke bare plasserer de i sofaen med hver sin ipad :P), mens mor tar seg av minstemann og slapper av. Ca kl 19 begynner vi med kveldsstellet til de største, og de har vi stort sett i seng rundt kl 19.30-20.00.
Da er det bare å rigge seg til i sofaen med mac, vann og diverse annet man måtte trenge og brette frem matfatet. De fleste kveldene er det bare å bli sittende sånn helt til vi prøver å komme oss i seng rundt midnatt (akkurat nå ligger hun faktisk og sover i babynestet sitt - bank i bordet). Og så blir jeg sittende eller liggende sånn i sengen med bittelille helt til hun endelig er klar for å ta kvelden en eller annen gang mellom midnatt og 01. Så ammer man i halvsøvne noen ganger helt til dagen begynner igjen noen timer senere.
Heldigvis vet man jo at det kommer tider med bedre søvn og litt egentid på kveldene igjen om ikke alt for lenge!

Og hva berger hverdagen?? Jo, hva skulle man gjort uten et bæresjal lurer jeg på.. Jeg har en Moby Wrap som jeg brukte mye da storebror var baby. Storesøster trivdes ikke i sjalet, så til henne brukte jeg det nesten ikke i det hele tatt. Denne gangen har jeg heldigvis fått en baby som trives i bæresjalet igjen, så nå bruker vi det masse. Det er jo genialt å ha to armer ledige når jeg henter og leverer de eldste i barnehagen. Jeg kan til og med amme henne mens jeg har henne i sjalet og leker ute med de eldste, eller f.eks. mens jeg lager middag. Dessuten så er det jo utrolig koselig å bære barna på den måten. Å knyte det på seg lærer man seg i løpet av noen få ganger, og etter det tar man det på seg i løpet av sekunder. Anbefales!!!

Beste nyfødtlua

Jeg har fått så mange spørsmål om hvor denne lua er kjøpt. Vi var så heldige å arve den av Noras gode venninne, Thea. Vi har brukt den nesten hver dag siden vi fikk den, og synes at den er kjempegod! Om jeg ikke husker feil, så er den vel i noe ull-silke blanding.

Nå har jeg fått svar fra mammaen til Thea om at lua er å få kjøpt hos Life. Som dere ser, så finnes den også i blå, grønn og hvit. Så løp og kjøp!

Fødselsrapport

Natt til 13 august (opprinnelig termindato og dagen etter ultralydtermin) sov jeg som vanlig dårlig. Armene verket, og ingen stilling var god å ligge i. Denne natten hadde jeg også en veldig uro i kroppen, som plaget meg. Litt etter kl 06 sto min kjære opp for å reise på jobb. Mens han var på badet sto jeg også opp, og kjente på litt murringer. Jeg følte at det var noe på gang, og ba han om å vente litt med å reise på jobb, i tilfelle vi måtte kjøre til Oslo. 

Rundt kl 08 kjører min kjære barna i barnehagen. Mens han er der begynner jeg å føle meg ganske sikker på at jeg faktisk har rier. Ca kl 08.30 tar jeg tiden på de, og da er det litt over fem minutter imellom hver rie, men de varer i under ett minutt. Med tanke på at mine tidligere fødsler har gått forholdsvis raskt unna begynner jeg raskt å tenke på å kjøre til Oslo, sånn at vi er i nærheten av sykehuset. 

Ca kl 09 setter vi oss i bilen med kursen for Ullevål. (Og for de som lurer, så var det min kjære som satt bak rattet. I etterkant av min forrige fødsel, hvor jeg kjørte selv da vi skulle på sykeuset, har det kommet en del kommentarer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om jeg skulle kjøre selv denne gangen også, så jeg tror ikke at min kjære turte noe annet enn å sette seg bak rattet. Men jeg kunne lett ha kjørt selv denne gangen også altså :P) Fra bilen ringer jeg ABC avdelingen på Ullevål, og informerer om at jeg har lette rier og at jeg allerede er på vei inn. 

En god halvtime senere har vi sjekket inn på fødestua med beskjed om at jeg har ca fem cm åpning men at hodet fortsatt står høyt. 

Planen min var egentlig at vi skulle gå en tur i Oslo, siden jeg har god erfaring med å gå lange turer før de andre fødslene. Men siden det regnet da vi kom til Oslo, og jeg allerede hadde fem cm åpning, så begynte vi ikke å gå fra sykehuset. I steden fikk jeg en pilatesball som jeg satt og gynget på, mens jeg oppdaterte diverse venner og familie om ståa. 

Vi fikk en søt jordmor, som kom og gikk litt, sånn at vi kunne slappe av på fødestua. Min kjære trykket på rietelleren hver gang riene kom og gikk, og så skravlet vi litt og satt litt på nettet imellom hver rie. Riene var fortsatt såpass greie at jeg kunne snakke litt mens jeg hadde de også. 

Ca kl 11.30 sjekket jordmor status igjen, og kunne konstatere 7-8 cm åpning men at hodet fortsatt sto høyt. Jeg følte at riene begynte å bli litt vondere, og vurderte å gjøre meg klar for badekaret. Men så roet det seg litt igjen, sånn at jeg valgte å vente litt til med badekaret allikevel. 

En drøy time senere, når klokken nærmet seg 13 begynte riene å bli såpass vonde at jeg inntok badekaret. Men vel nede i badekaret roet riene seg litt igjen, og vi følte at det var liten fremgang. Det var nesten full åpning, men hodet sto fortsatt høyt, og det var en "kant" igjen som jordmor gjerne ville ha hodet forbi. Jordmor valgte derfor å ta vannet, for å se om det fikk fart på sakene.

Etter at vannet var tatt var det merkelig rolig, og jeg sa til jordmor at jeg fryktet at det var stille før stormen. Vi fant ut at jeg skulle reise meg opp og bevege meg litt for å få riene i gang igjen. Så i en periode reiste jeg meg opp imellom hver rie, for så å sette meg når riene satt inn. Jeg orket ikke å stå mens de sto på, og tok heller riene sittende. 

Så en halvtimes tid  etter at vannet var tatt begynte det å bli veldig intenst. Riene kom oftere og var MYE vondere. I tillegg så føltes det som om det satt en klo over magen og ryggen også imellom riene, sånn at ingen stillinger var behagelige. Jordmor ville ha meg til å sitte på huk i badekaret for å utnytte tyngdekraften mer, men jeg klarte ikke å sitte sånn lenge. Etterhvert ville hun at jeg skulle reise meg opp igjen og ta noen rier stående, men det føltes rimelig uaktuelt, så jeg bare ristet på hodet. 

I denne fasen orket jeg ikke å si noe annet enn at jeg var varm og ønsket kalde kluter. Inni meg telte jeg febrilsk mens jeg pustet inn gjennom nesa - ut gjennom munnen, "1-2-3-4-5-6-7-8-9-10-11-12-13-14...", og tenkte "snart ferdig, snart ferdig!!". Heldigvis tok min kjære og jordmoren tegninga, og fortsatte med å servere meg nye kalde kluter underveis. Etterhvert fant jeg ut at det beste var å henge over badekarkanten, mens riene kom hardt og tett. Jeg fortsatte å telle inni meg, mens jeg fokuserte for fullt på pustingen. 

Etterhvert fikk jeg beskjed om at det bare var å presse hvis behovet skulle melde seg. Og det tok ikke så veldig lang tid før trykketrangen meldte seg. Jordmor ba meg om å sette meg tilbake i badekaret, siden jeg fortsatt hang over badekarkanten. Jeg kunne ikke helt skjønne hvordan jeg skulle klare å lempe fødekroppen rundt, men tok sats og kastet meg bakover i det som kjentes som en kraftanstrengelse uten sidestykke. Og vips litt rauting og noen få pressrier senere, så kjente jeg den sykt vonde følelsen av at hodet sto i åpningen - med beskjed fra jordmor om at jeg måtte puste og ikke presse. Oh my, du føler deg ganske så flink når du faktisk gjør som jordmor sier, for å si det sånn! Like etter var det fritt frem for å presse igjen, og på 1-2-3 var hodet ute, og like etter resten av kroppen. Ohlala for en herlig følelse!!!! Klokken var da 15.07, og vi rakk akkurat å gjøre oss ferdig før vaktskifte.

Jeg fikk selv æren av å flytte på navlestrengen for å se om det var en liten frøken eller en gutt. På forhånd hadde jeg størst tro på at det var en liten gutt vi skulle få, men jammen var det ikke en liten jente som hadde ligget i magen min i 9 måneder. Fantastisk!! Far selv, som sikkert var sliten etter å ha sittet i to timer på en pinnestol og hentet noen kalde kluter (stakkars, mens jeg fikk lov til å velte meg rundt i et deilig badekar), fikk æren av å klippe navlestrengen. 

Jordmor ønsket å ha meg ut av badekaret for å få ut morkaka, så etter litt kos med den lille flyttet jeg meg over i sengen. Og mens min kjære fikk kose med bittelillesøster i en deilig lenestol, så fikk jeg noen harde dult i magen av jordmor og fikk klemt ut morkaka. Hvor kjipt er det ikke at den morkaka skal ut når man er lykkelig for å være ferdig??! For den er nemlig ikke noe deilig det heller (for de som ikke har prøvd det enda)..

Etterpå sydde jordmor tre pyntesting på noen små rifter, før vi fikk være i fred med det lille vidunderet vårt. En halvtime etter fødselen hadde vi fått oppdatert familie og venner om begivenheten, og like etter det igjen var det første bildet ute på facebook og instagram. Sånn er det i 2014 ;)

Bittelillesøster veide 3615 gram og var 51 cm. Helt perfekt!!

Denne fødselen var nok den vondeste av mine tre fødsler, ettersom de siste par timene var såpass intense. Jeg tror selv at jeg hadde hatt en lettere fødsel om jeg hadde valgt å gå en lang tur i steden for å reise rett på føden. Men det kan man selvsagt aldri vite, dessuten hadde jeg sikkert risikert å ikke rekke frem til sykehuset. Alt i alt så kan jeg vel ikke klage denne gangen heller, selv om jeg ikke følte meg som fødekvinne nr 1 etterpå, sånn som jeg har gjort etter de andre fødslene. 

Nå er nok familien vår komplett, så dette var høyst sannsynlig siste gangen jeg fikk oppleve den magiske følelsen av å få få en helt fersk liten baby opp på brystet. Litt vemodig, samtidig som vi føler at vi har de barna som vi har ønsket oss nå. Hvor perfekt er det vel ikke å ha en storebror og to småsøstre?? Herlighet, så heldige vi er!!

Tre uker, allerede!?

Sukk, jeg synes det er litt vemodig at det allerede har gått tre uker.. Nå begynner klærne i str 50 å synge på siste verset, og vi er over på str 2 i bleier. Måtte tiden bare gå bittelitt saktere i denne herlige tiden!!

Noralille sover fortsatt mye, og er kun våken i korte perioder av gangen. Da vil hun helst ha oppmerksomhet eller pupp, ellers så sier hun raskt i fra at hun er misfornøyd. Noen dager har hun vært litt urolig, og villet sove oppå meg hele tiden. Mens sånn som i dag, så har hun sovet mye i lekegrinda eller i vogna si.
Når hun blir snakket med får man ofte et herlig smil i retur, til resten av familiens store glede. Vi er allerede hodestups forelsket...

I dag har vi feiret dagen med besøk av en av mine venninner fra sykepleierskolen og hennes lille frøken på 7 mnd. Veldig koselig!!

Nå har jeg fått begynt på fødselsrapporten også, så kanskje jeg får den klar til å dele i morgen :)

Og sånn går no dagan..

Har jeg nevnt at dagene flyr avgårde??? Jeg har jo store planer for alt jeg skal utrette i løpet av denne permisjonen, jeg tipper at jeg sikkert ikke får gjort halvparten..

Dagene begynner med at de to eldste våkner rundt kl 06-07, og pappaen i huset reiser på jobb. Da kan jeg like godt stå opp jeg også, siden de eldste vekker minstemann hvis jeg prøver å dra meg litt i sengen. Så etter en dusj, frokost, amming og påkledning og stell av tre små reiser vi til barnehagen. Innen jeg er hjemme igjen er klokken rundt 09.30. Da har jeg jo good tid til å få gjort en hel masse. Ihvertfall om jeg hadde vært litt strukturert.. I steden så surrer jeg rundt her, drikker iskaffe, sitter på nettet, tar bilder, ammer, skifter bleier, ammer igjen, vasker klær og vips så er det på tide å hente de to i barnehagen igjen.
I dag fikk jeg trillet en passelig lang tur da, og de fleste dager har jeg en eller annen avtale. Planen er liksom at jeg skal sette av ca to dager i uken til sosiale aktiviteter, to dager til jobb og en dag til prosjekter i huset i denne permisjonen. Hoho, vi får se hvordan det går :P Kjenner jeg meg selv rett så legger jeg alt for mange planer, og rekker ikke over det jeg har tenkt å gjøre her hjemme.

Jeg kom plutselig på at jeg har helt glemt å skrive fødselsrapport også. Jeg skal prøve å få gjort det i løpet av denne uken. Den må jo skrives mens man enda har det friskt i minne. Jeg lover å dele!!

Så mange planer..

Og så lite man egentlig får gjort i løpet av en dag... I dag hadde jeg ingen andre planer enn å rydde og styre i huset. Men hva har jeg fått gjort?? Vasket en maskin med klær, brettet litt klær og det var stort sett det. I steden så begynte jeg å prøve å ta noen bilder. Jeg har ikke tatt så mange "nyfødtbilder" av Nora, og det er mange bilder jeg har inni hodet mitt som jeg gjerne skulle tatt. Etter fødselen var hun så rød og hoven i ansiktet og hadde en del blodutredelser, så da fikk jeg ikke så fine bilder. Så var det en liten luke der hvor hun var riktig så fin, men da hadde jeg en del andre ting planlagt. Og så fikk hun masse melkeutslett som ikke gjorde det så enkelt å få fine bilder.
Hun har fortsatt melkeutslett, men jeg tenkte at nå måtte jeg bare gjøre et forsøk allikevel. Det var ikke bare bare, for å si det sånn. Hun begynner nok å bli for stor, så hun våkner alt for lett og er vanskelig å "forme". Så da ble det til at jeg brukte noen timer på det, sånn uten å få noe ordentlig resultat ut av det. Jaja, det er godt jeg fortsatt har noen måneder på meg til å få litt orden i huset her. Rotet løper heldigvis (?) ikke ifra meg...
Bildet tok jeg forøvrig i går kveld da hun lå i lekegrinda og sov. Sukk, kunne de ikke vært så små og fine bare bittelitt lenger??!

En sånn dag..

Puh, her har dagen gått i ett i dag.. De største har krevd sitt, og minstemor har ikke villet ligge mer enn fem minutter alene uten at hun blir misfornøyd. Selv om vi bare har vært i en barnebursdag i dag, storebror, minstesøster og jeg, og ellers har hele gjengen vært hjemme, så har det ikke vært mange ledige minutter på oss voksne. Så nå er det to slitne voksne som ligger henslengt i sofaen her, den ene med babyen på brystet. Vi krysser fingrene for litt søvn i natt og en litt roligere dag i morgen!