Helt A4

Jeg hører med skrekk og gru om ungdommen i dag som vokser opp og tenker at det er skrekken å ende opp med et kjipt A4 liv. Ungdommer som føler seg mislykket om de ikke får en topp utdannelse, fantastisk karriere og et superspennende liv. De vokser de opp og går på en kjempesmell når alt ikke blir så fantastisk som de hadde tenkt.

I dette huset her sitter en av disse utrolig kjipe A4-damene. Tenk for et kjedelig liv - snill mann, tre fine barn, hus, 7-seter og en "karriere" som sykepleier (som attpåtil er satt på vent for et år). Ingen utsikter for å bli rik med det første. Ingen utsikter til å bli noe stort. Ingen utsikter til å gjøre noe særlig annet enn å følge opp tre barn, ta seg av hus og hjem og kanskje trene og treffe venninner en gang i blant. Jeg skjønner jo at det kan høres litt kjipt ut å ende opp som en A4-frue!
Samtidig så må jeg si at jeg ikke helt skjønner det heller. For fy søren så deilig det er å ha et "kjipt" A4 liv! Jeg elsker A4 livet, og synes at det er både spennende, gøy og behagelig. Selv om det kan være krevende å følge opp barna, så er det jo både gøy, spennende og veldig koselig (ihvertfall stort sett..)! Og selv om jeg ikke har en toppjobb, så er det en jobb som gir mye, og det er en god følelse å føle at man gjør en forskjell i et annet menneskes liv. Lønna kunne gjerne ha vært høyere, men den er ihvertfall høy nok til at man kan leve uten å bekymre seg for om man har råd til å kjøpe nye fotballsko til poden. Og selv om jeg ikke er så fan av turnusjobbingen etter at jeg fikk familie, så er det ihvertfall deilig å ha en jobb som jeg kan legge fra meg når jeg går derfra.

Jeg tar jo meg selv i å si til barna at de kan bli akkurat hva de vil her i livet, hvis de bare jobber for det de drømmer om. Og jeg må innrømme at jeg har tenkt tanken at det hadde vært fint om de var mer ivrig på å oppnå gode resultater på skolen enn hva jeg føler at jeg selv var. Men jeg håper samtidig at jeg klarer å få de til å føle at de er bra nok uansett hva de ønsker å gjøre med livet sitt. Det viktigste er tross alt at de trives med det de gjør, og at de får seg en jobb som de kan leve av uten å store økonomiske bekymringer! Jeg tror at vi har en ekstra stor jobb å gjøre i forhold til dette som foreldre av barn som vokser opp i dagens samfunn.
Er det kanskje noen andre som har gjort seg lignende tanker?