Fødselsrapport

Da har det gått åtte dager siden fødselen allerede, så jeg tenkte det var på tide med en "liten" fødselsrapport. Rapporten er rimelig detaljert fra hele dagen, så den er for spesielt interesserte. Jeg synes det er gøy å ha med alt for min egen del, sånn at jeg kan lese det igjen senere :). 
Som sist, så fødte jeg på Ullevål ABC. En jordmordrevet fødestue, som absolutt kan anbefales for de som ønsker en mest mulig naturlig fødsel.


Lørdag 11 februar hadde jeg hatt nok en natt med dårlig søvn, og ble vekket av den kommende storebror kl 06. Jeg satt på barne-TV til den lille, og tenkte at jeg skulle prøve å sove litt til. Men jeg skjønte fort at jeg uansett ikke fikk sove mer, så da stod jeg like godt opp jeg også. Planen for dagen var å reise til Oslo for å få ordnet med kameraet mitt som plutselig ikke virket som det skulle lenger. 


Jeg hadde allerede hatt noen uker med tidvis vonde kynnere, uten at jeg regnet med at det var noe på gang av den grunn. Men denne morgenen kom de vonde kynnerne oftere enn hva de hadde gjort tidligere. Jeg fikk derfor en følelse av at noe kunne være på gang. Så da far stod opp ble vi enige om å sette igjen Daniel hos mormor og morfar, og putte fødebagen i bilen i tilfelle det skulle ta seg opp. Da kunne vi jo like gjerne reise rett på sykehuset, i stedet for å kjøre helt hjem igjen.


Vi kjørte til Oslo i 11 tiden, og parkerte på Grünerløkka. Det var så fint vær, så jeg tenkte at det var fint med en liten gåtur ned til sentrum - dessuten hadde jeg friskt i minne at jeg gikk mye den dagen Daniel ble født og at dette var en veldig rask og grei fødsel. 

Jeg følte at det kom mye vonde kynnere så snart jeg var i bevegelse, men at de dabbet av så snart jeg var i ro. Så jeg var langt ifra sikker på at det virkelig var noe på gang. Vi tittet i noen butikker etter at vi hadde ordnet med kameraet, og fant ut at vi skulle dra til et vennepar på kaffe (eller venninne, siden mannen var bortreist ;)). Derfor gikk vi opp til Grünerløkka igjen, og kjørte til St.hanshaugen for en kopp kaffe.

Da vi reiste herfra igjen lurte jeg litt på om vi skulle dra innom et annet sted i Oslo også, for å se om det tok seg opp mer. Men vi fant ut at vi heller skulle kjøre hjem og hvile litt. I bilen på vei hjemover satt jeg og kjente på vondtene, og prøvde å ta tiden på de. Det virket som om de begynte å komme mer regelmessig, men det var fortsatt 7-10 minutter imellom. 

Vel hjemme stoppet vi en tur i butikken. Der fikk jeg tre vonde kynnere/rier på rappen, så jeg sa til far at jeg like godt gikk og satt meg i bilen igjen. 

Da vi kom inn hjemme satt far igang med å sette pizzadeig. Selv gikk jeg på do, og oppdaget det velkjente blodige slimet - som jeg også fikk da fødselen var i gang med storebror. Og som den nysgjerrige sykepleieren jeg er, så måtte jeg selvfølgelig undersøke om jeg kunne kjenne noen åpning. Jeg må si jeg ble overrasket over hvor lett det var å kjenne det. Jeg var ihvertfall rimelig sikker på at jeg kjente vannblæra og at det var ca fire cm åpning. 

Da var det bare å gå ut til far og si ifra at han bare kunne glemme å lage den pizzaen. Min første fødsel gikk såpass fort at det var like greit å bare kjøre tilbake til byen igjen. Jeg ringte derfor sykehuset og sa at vi kom til å kjøre om ikke så lenge, hvis det ikke dabbet av når jeg prøvde å slappe av litt i godstolen. Og etter litt avslapning fant vi ut at vi like godt kunne kjøre innover.

Daniel var jo allerede hos mamma og pappa, så jeg bare ringte over og sa at vi reiste innover. Her i familien er det jeg som pleier å være sjåfør, og vi fant ut at riene var såpass lette at jeg like godt kunne kjøre innover til byen også. Jeg rakk akkurat å si til min kjære "jeg håper ikke mamma ser at det er jeg som kjører!", så stakk mamma hodet ut av døra og vinket til oss. Hihi.. Jeg måtte rope ut at jeg skulle begynne å kjøre, men at vi lovte å stoppe hvis det skulle ta seg opp..

I bilen innover tok vi tiden på riene, som varte i et halvt til ett minutt og kom med mellom to og syv minutters mellomrom. Men de var fortsatt såpass greie at jeg kunne snakke mens jeg hadde de.

Vel inne på Ullevål ABC traff vi en hyggelig jordmor som viste oss inn på en fødestue - klokken var nå 18.15. Hun var faktisk ikke så ivrig på å undersøke hvor stor åpning jeg hadde, jeg tror faktisk hun gjorde det mest fordi hun var skeptisk til om jeg hadde kjent rett. Og det kunne hun bekrefte at jeg hadde, og hun mente at det nå var enda litt mer også, i tillegg til at vannblæren var veldig spent. Vi ble enige om at vi skulle slappe av litt på rommet, og at vi skulle ringe på hvis vannet gikk, eller hvis jeg ville sette meg i badekaret.

Vi rigget oss til i dobbeltsengen med hver vår pc, for å ha noe å få tiden til å gå med. Her rakk jeg både å oppdatere bloggen og facebook, i tillegg til at jeg meldte ivrig med diverse familie og venner på sms. Riene tok seg veldig opp etter at vi kom inn på sykehuset, og  jeg kjente at de ble gradvis sterkere, sånn at jeg etterhvert måtte puste meg igjennom de. Ca kl 20 fant jeg ut at det hadde vært deilig å sette seg litt i badekaret, så min kjære gikk ut for å hente jordmor. Hvis jeg hadde vært førstegangsfødende, så tipper jeg at jeg hadde gjort meg klar for å kjøre på sykehuset omtrent på dette tidspunktet, for det var først nå det begynte å gjøre ordentlig vondt.

Etter at jeg satt meg i badekaret ble riene enda litt vondere (så det var utrolig deilig å la vannet renne over magen, mens jeg fokuserte fullt på å puste), og det tok ikke lang tid før jeg kjente at det var like før jeg måtte begynne å presse. Under min første fødsel kom pressriene helt plutselig, og jeg fikk litt sjokk av at kroppen plutselig bare presset. Mens denne gangen hadde jeg flere rier hvor jeg var på nippet til å presse, sånn at jeg regnet med at pressriene startet hvert øyeblikk. 

Jordmor skjønte tegninga, og rigget til utstyr og ringte på en ekstra jordmor.

Og så kom den berømte pressrien. Og oh lord, så vondt det var! Mens jeg fødte nesten lydløst forrige gang, så rautet jeg som en ku denne gangen. Og det føltes som om pressrien bare varte og varte og varte, uten at det ble noe bedre i pausen (jeg klarte vel såvidt å si "å herregud" innimellom rautingen, og det var hele pausen). Jordmor ba meg pent om å holde igjen, og jeg prøvde å være så lydig som jeg bare kunne. Så sa hun at det bare var å presse til "pust henne ut som om du blåser ut et lys" sa jordmoren, og akkurat det gjorde jeg. Jeg blåste så godt jeg kunne, og kjente hodet og så kroppen gli ut - klokken var da 20.45.

Og det er jo fantastisk hvor herlig det er å få en liten bylt opp på brystet, og all smerten er borte med en gang.. "Det ER en jente!" utbrøt jeg, og "herregud, som jeg bråka - jeg som var nesten helt stille forrige gang!". Men jordmor mente diplomatisk at jeg ikke hadde skreket, bare kommet med fine fødelyder.

Vi satt vel i badekaret i ca 40 minutter og beundret den lille, før morkaken var ute og vi fant ut at det var greit å komme seg opp. Jordmor undersøkte for rifter, og kunne konstatere at det vare var innvendige "skrubbsår", som hun ikke syntes det var nødvendig å sy. "Der har du igjen for at du hørte på meg og ikke bare trykket babyen ut med en gang!" sa hun. Hun mente også at jeg bare hadde to pressrier, som jeg altså følte at jeg ikke hadde noen pause imellom. Min kjære mente at jeg sikkert lå og rautet i fem minutter, før hun var ute. Og de fem minuttene gjorde faktisk at jeg syntes at denne fødselen var hakket verre enn den forrige. Mens jeg sist gang sa rett etter fødselen at jeg kunne født igjen om en uke, så tror jeg nok at jeg måtte ventet minst en måned etter denne ;)

Etter fødselen fikk vi slappe av litt på fødestua, mens jordmødrene hadde vaktskifte. Så da rakk vi å oppdatere på både sms, facebook og blogg igjen - og måtte le litt for oss selv over de som sikkert satt og syntes at jeg var helt teit som oppdaterte så mye underveis. Så kom det to nye jordmødre inn, som tok de vitale målene og ga den lille k-vitamin. Og de vitale målene var: vekt: 3210, lengde: 47 cm og hodeomkrets 34 cm. En liten, men perfekt frøken.

Siden vi selvfølgelig ikke vil sløse med skattebetalernes penger, så sa vi ifra at vi ønsket å bli satt opp til legevisitt allerede dagen etter, sånn at vi kunne reise hjem. Ja, eller, det var vel mest fordi vi synes det er deiligst å være hjemme hos seg selv, så lenge alt er vel med den lille.

Morgenen etter var vi tidlig oppe og fikk oss litt frokost. Så var det selvfølgelig den vanlige samtalen rundt fødsel, og legevisitt som viste at alt var bra med den lille. Kl 11.20 gikk parkeringen vår ut, så far lo godt da bittelille og jeg kom traskende ut fra sykehuset presis kl 11.19.

Og sånn ser en fødemaskin ut etter en badekarfødsel. Jeg var veldig opptatt av om jeg var svart under øynene da bildene skulle tas, siden jeg så ut som dracula på bildene fra badekaret etter å ha født Daniel. Nå ser jeg selvfølgelig at jeg burde gjort noe med håret før bildene skulle tas denne gangen - dessuten så var jeg vel ikke helt fri for mascara under øynene nå heller?! ;)