mandag 23. januar 2012

Trass


Lille er heldigvis ikke den som trasser aller mest. Men jeg kan dessverre ikke skryte på meg at han ikke er vanskelig til tider.. Det er vel noe man må regne med, at de tester grensene og prøver ut hvor mye de kan bestemme selv!

En av tingene vi lenge har slitt med her i huset er middagene. Lille er rett og slett umulig å få til matbordet.. Noen dager går det lett som bare det, men jeg vil si at det er overtall av de dagene hvor han slår seg vrang. Ikke vil han sitte ved bordet, og han vil ihvertfall ikke spise noe. Vi er strenge med at han ihvertfall må sitte ved bordet, men at han ikke trenger å spise. Det har også hendt at han har måttet gå en tur på rommet sitt, hvis det har blitt alt for mye leven. Men det er ihvertfall ikke noe alternativ å se på tv eller å leke på lekerommet mens vi spiser middag.
Som oftest ender det med at han begynner å spise når vi omtrent er ferdig med å spise, og da spiser han ofte ganske bra allikevel.
Det jeg synes at er så merkelig er at de dagene det blir veldig sen middag, som i dag når pappaen til Daniel var forsinket hjem fra jobb og middagen ikke stod på bordet før kl 18.15, da setter han seg blid og fornøyd til bordet og hiver innpå med en gang. Det får meg selvfølgelig til å lure på om han rett og slett ikke er sulten nok når han kommer fra barnehagen? Noe jeg synes er veldig rart, siden de sier at han som oftest spiser best til det første måltidet i barnehagen.

En ting vi har snakket litt om her i huset er at kanskje vi må ta han mer med på å lage maten. For det er aller verst hvis han sitter opptatt med noe morsomt akkurat når vi skal begynne å spise. Da vil han gjerne fortsette med det han driver med, og slår seg ihvertfall vrang. Ellers så prøver vi jo å skryte av han og gi han mye oppmerksomhet de dagene han setter seg til bordet uten å tulle. Men det virker ikke akkurat som om han husker det dagen etter..

Er det andre som har det samme problemet? Hvordan håndterer dere det?

7 kommentarer:

Anonym sa...

Hei hei!

Så kjekt å lese om andre trassetroll og andres måte og gjøre ting på.
Som foreldre er man jo veldig forskjellig. Og barn er forskjellig:)
Vi har tre barn. De takker alltid for maten, setter pris på middagen og bærer (les: noen ganger) tallerkenen av bordet. De hjelper gjerne til med middagen også, men i en hektisk hverdag med håndballtrening og diverse som venter, blir det helst fredagstaco`en de hjelper til med. Da kutter de grønnsaker til den store gulledalje og dekker bordet i stuet. Eneste måltidet vi spiser foran tv`n er tacoen:)

Vi er derimot ikke strenge på dette med å "sitte fint" ved middagsbordet. Ikke må de sitte til alle er ferdig og ikke er de nødt å spise opp det de har på fatet. Vi kjenner noen som ikke lar barna gå fra bordet før de har spist opp alt sammen. Det byr meg litt i mot om jeg kan være ærlig. Vi har lært barna våre at vi spiser til vi er mett. Det er greit om det ligger mat igjen, men vi har og snakket mye om at det ikke er fint å kaste mat. Så jeg vil tippe at i 95 % av tilfellene så spiser de til det er tomt på fatet. Og det helt av seg selv:)
Dette kommer litt med alderen. Våre er 2,5 og 10. De to eldste (jenter) er det aldri noe tull med når vi spiser middag. Minstemann kan være sliten etter en lang dag i barnehagen og om han ønsker å heller slappe av på sofaen, bygge lego eller bare sitte og prate litt mens vi spiser -da er det egentlig helt greit. Stort sett spiser han godt og sitter fint ved bordet. Han kommer ALLTID når det er middag. Har aldri opplevd at ungene ikke frivillig setter seg til bordet. De jubler alltid når maten er servert (middag er liksom dagens høydepunkt), men så varierer det litt om minsten er sulten nok til å spise mer enn en skje eller to.. eller om han rett og slett har tid:) Om han ikke vil sitte fint med bordet, får han gjerne middagsrester til kveldsmat:) Vi koser oss med middagbordet, prater om dagen som har vært og planlegger gjerne ting som skal skje de neste dagene. Aldri i livet om jeg ville brukt akkurat denne tiden på å "oppdra ungene" til å sitte fint, spise opp, ikke tulle..
Middagen er på en måte hellig. Vi gjør det koselig med stearinlys, prater og ler. Da vil stort sett alle være med. Jeg er litt motstander av for mange lover og regler. Kanskje vi har litt sånn fri oppdragelse? hehe, jeg bare tuller. Det har vi altså i k k e!

Men sant skal sies, i vår familie har vi ikke mange regler. Vi teller aldri til tre (det opplever jeg selv som en trussel og vil derfor ikke risikere at barna mine oppfatter det som en trussel. Jeg respekterer derimot at andre bruker denne "metoden"). Vi bruker ingen time-out, vi gir ikke husarrest. Vi bruker overhodet aldri -ikke under noen omstendigheter- fysisk straff.

Jeg tror vi lever litt etter regelen: En skal ikke plage andre, en skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil... eller noe i den dur:)

På den andre siden igjen, så har vi flere regler/grenser rundt "sikkerhet" enn mange andre familier. Det merker jeg godt! Hos oss er det ikke lov å hoppe i sofaen. Ikke lov å løpe med slikkepinn eller andre skarpe gjenstander i munnen eller hånden. Ikke lov å være ute etter et visst klokkeslett. Vi har fortsatt trappegrind og minstemann er 2,5 år... Ja, vi er høneforeldre:) Minsten sover fortsatt i sengen vår og jentene sover i samme seng. Alle har hvert sitt rom og hver sin seng. Men vi er som flokkdyr i denne familien. Litt sånn avhengig av hverandre:)

Alle familier er forskjellige. Og for oss er det viktig at ungene føler og kjenner at vi har regler og at det er de voksne som bestemmer. Men det er også viktig for oss at barna alltid blir hørt og at de har like stor stemmerett som oss voksne:)
Hvis det er lov å skryte litt, så ser det ut til at dette fungerer veldig veldig bra. Vi får mange tilbakemeldinger på at barna våre er snille og greie. De er trygge, de ler mye, de har enormt mange venner (som trives godt her både ved middagsbordet og på overnattingsbesøk). Ja, de er rett og slett glade barn:) Hva mer kan en ønske seg da??

mona sa...

Takk for fint innspill anonym! Her må lille heller ikke spise opp maten sin, og han kan få gå fra bordet når han er ferdig. Men vi har altså prøvd å være strenge på at han ihvertfall må sitte litt ved bordet sammen med oss, og at han må smake på maten. Men kanskje vi bare rett og slett bør la han få stå over middag om han ikke vil ha - og heller vente til kvelds med å spise?! Er det sånn dere gjør det med yngstemann?
Jeg må innrømme at jeg synes det er litt viktig å ha han ved bordet når vi spiser, både fordi jeg tenker at det er et viktig måltid og fordi det er koselig å spise sammen etter en lang dag i jobb og barnehage. Men så lenge det bare blir trass og styr ut av det, så blir det jo ikke akkurat noe kos rundt måltidet.. Da er det kanskje bedre å bare la han få slippe, og så vil han kanskje bli mer ivrig på å spise middag sammen oss når han blir litt større allikevel!?

Anonym sa...

Hei hei:)

Forstår godt at du vil at han skal sitte ved bordet. Jeg har ikke opplevd at ungene her ikke kommer til bordet når det er middag. Heller at de blir litt fortere ferdig enn jeg ønsker. Så jeg forstår godt at du vil at han skal komme til bordet når det er middag. Og ja, det er en viktig ting å klare å komme når mamma roper at det er middag. Er jammen ikke lett å vite hva en skal gjøre. Ikke være for streng, ikke være for ettergiven...
En gyllen midt-i-mellom-ting.. så går det garantert seg til. Plutselig er han stor gutt med matlyst som en ulv.

Må skyte inn at jeg synes du har en veldig koselig blogg, og en aldeles nydelig gutt. Lykke til med prinsessa i magen.
Tenker dere er veldig spente:)

Mariann sa...

Hei Mona.

Her er det også mye trass med middagsbordet, men det har blitt bedre enn det var. Vi orker ikke hyling og skriking ved bordet, og starter hun med det har vi innført en aldri så liten time out. Hun får da velge mellom å sitte stille og spise middag eller sitte på krakken til hun er ferdig. Krakken er en slik trappekrakk fra IKEA som står litt bortenfor bordet. I begynnelsen løftet vi henne til krakken, et par ganger gikk hun dit frivillig og gråt ut før hun kom tilbake, nå trenger vi bare spørre om hun vil sitte der og hun slutter som regel med sutringen. Hun nekter selvfølgelig fortsatt å smake på ting, men vi har da kjørt litt trikset " du får ikke smake på det og det", det funker VELDIG ofte.. Gjett om hun vil smake på det da :) hehe. Vi stresser ikke med at hun MÅ spise opp, men merker at om jeg hjelper litt til underveis, gir henne et par skjeer så går det ned litt mer. Som regel er hun ikke mett, men vil bestemme selv.
Men det er en prøvelse med disse småttisene det er sikkert og visst :)

Wenche sa...

Jeg leste helt tilfeldig en artikkel fra han Jesper Juul i Dagbladet for en stund siden, med et lite råd om akkurat dette her.
Det handlet om at man må stole på at barna selv vet at de er sultne, og at de selv vet at det er nødvendig å spise. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk, men jeg var så utrolig lei av å starte nesten alle middager med en ekstremt sur gutt som absolutt ikke skulle spise så jeg tenkte jeg likesågodt kunne prøve.
Det handlet egentlig bare om at barn ofte er så opptatt med å leke at de er nødt til å få et forvarsel, og også at det ikke skal være en ordre å sette seg til bords. Så når det nærmer seg at middagen er ferdig gir man beskjed om at nå er det snart middag og vi skal sette oss og spise, også sier man noe sånn som at "hvis du er sulten kan du også komme og spise."
Også skal barnet selv få litt tid til å avslutte det de holder på med og kjenne etter at de faktisk er sultne, og vips så kommer de til matbordet.
Det høres litt for enkelt ut, men jeg må innrømme at det har fungert veldig bra. En gang kom han ikke før vi hadde sittet ved matbordet en stund, men han kom jo, og han spiste.

Hva hvis han ikke kommer? Har man "tapt" da.. ?
Poenget er jo at man skal ha tillit til at de selv vet at de må spise, så da må man vel bare velge om det er greit for deg hvis han ikke skulle komme. Jeg tenkte som så at jeg legger til rette alt jeg kan, også får resten være opp til han (og jeg må bare lære meg å bite i det sure eplet av og til).

Også har han begynt å hjelpe til med maten. F.eks kutter jeg salat og han legger i bollen, og da er han super-giret på å spise etterpå. Da får han liksom den tiden til å tenke på at det snart er mat.

Ellen sa...

Du har jo fått mange kloke råd her ser jeg. Vi har bestemt oss for å ikke mase på eldste når det er middag. Om hun ikke kommer, så kommer hun alltid etter en liten stund. hun får gå fra bordet når hun er ferdig, men hun må stort sett alltid smake på maten (smake er smake, kun en bit). Og selv om hun i forkant har sagt at hun ikke liker, så ender det da som oftest med at hun spiser noen biter. Hvis vi sytes hun har spist veldig lite, så spør vi om hun kan spise to biter til, og da gjør hun nesten alltid det. Og gjerne flere biter ;) Hun er ganske småspist, lillebror på 1 1/2 spiser oftest mer.
Jeg ønsker at middagen skal være et koselig måltid, og vår erfaring er at jo mindre vi maser og stresser, jo hyggeligere blir måltidet.
Og du burde absolutt prøve å få med Daniel litt på kjøkkenet! Ingvild elsker å lage salat, og kutter og koser seg ;) Foreløpig bruker hun er vanlig smørkniv, men etterhvert bør vi vel avansere. De bør få ordentlige redskaper etterhvert.
Lykke til!

mona sa...

Takk for mange fine innspill! Vi har nå bestemt oss for å prøve dette med å ikke tvinge han til bordet, og se om han ikke kommer av seg selv etterhvert. I dag forberedte vi han godt på at middagen snart er klar, og sa at han kunne komme og spise hvis han var sulten når vi skulle spise. Det endte med at han ikke spiste noe middag, så da ble det bare kveldsmat i dag. Jaja, de får vel i seg nok uansett, så får vi bare håpe at han blir mer ivrig på middagsmat etterhvert.