Fødeansikt og surrehue

Det er flere som har kommentert at jeg har fått det berømte "fødeansiktet" nå. Spesielt det bildet hvor jeg smiler, så synes jeg ikke at jeg ser ut som meg selv i det hele tatt. Alt i ansiktet er liksom større enn hva det er til vanlig, utenom øynene som ser mindre ut fordi alt annet er større.
Jeg kjenner at det skal bli deilig å få tilbake sin "vanlige" kropp snart! Samtidig så har jeg litt panikk for at fødselen plutselig skal starte før jeg har ting klart. Jeg håper igrunn at hun ihvertfall holder seg inni magen til neste fredag. Neste fredag hadde igrunn vært en grei dag å føde på. Da regner jeg med at vi har det meste på plass, og så hadde det vært fint om hun kom før helgen, sånn at pappaen får noen ekstra dager hjemme sammen med oss.

Formen er igrunn så som så om dagen. Armene mine er helt på bærtur, og dovner av med en gang jeg griper om noe. Men det verste er igrunn nettene. Da verker armene som besatt, og jeg klarer ikke å gripe om telefonen for å se hvor mye klokka er en gang. I natt måtte jeg rett og slett sitte og sove, siden armene verker litt mindre da. Det som er kjipt å tenke på, er at jeg regner med at armene kommer til å være sånn i flere uker etter fødselen også. Da jeg fikk Daniel ble armene faktisk verre etter fødselen - passelig skuffende, siden alle hadde sagt at det skulle bli bra etter fødselen.

Jaja, nå er det jo uansett ikke lenge igjen. I morgen har jeg min siste arbeidsdag før permisjon. Utrolig deilig å tenke på at jeg nå skal gå hjemme i en lang periode. Selv om jeg ikke har forventninger om at denne permisjonen skal bli like fin som den forrige, så skal jeg nok kose meg glugg denne gangen også. Det sier seg jo selv at man ikke får gjort like mye ut av permisjonstiden når man har et barn fra før også. Med Daniel var jeg jo fri til å gjøre akkurat som jeg ville! Nå må jeg jo tenke på at det er en som skal hentes og leveres i barnehagen, og en som trenger oppmerksomheten min på ettermiddagene.

Nå holdt jeg jo på å glemme å fortelle om "surrehue" episoden i dag. Hodet mitt er nok ikke helt med om dagen - både fordi jeg sover alt for lite og fordi jeg stort sett tenker på alt som må ordnes før den lille kommer. Jeg skulle på lunsj til en god venninne i dag, og har derfor snakket om at jeg skulle til Oslo i dag hele uka. Glad og fornøyd kjørte jeg også til Oslo. Men før jeg skulle parkere, fant jeg frem telefonen for å se om Ida hadde svart på om jeg skulle ta med noe til lunsjen. Det hadde hun svart på, og hun hadde også lagt ved adressen sin i meldingen. Det var da jeg kom på at Ida og hennes lille familie flyttet før jul, og at jeg har vært ivrig på å komme for å se det nye huset. Hahaha, så da var det bare å snu og kjøre ut av byen igjen. Er det mulig??