fredag 11. november 2011

Toåringen


Lille har jo faktisk blitt to og et halvt år gammel nå. Det er utrolig hvor fort tiden flyr!!
Toårsalderen er en finfin alder. Jeg synes at toårsalderen er mye morsommere enn ettårsalderen. Barna skjønner jo så mye mer, og man kan ha små samtaler med dem. Jeg synes så mange snakker om at ettårsalderen er så morsom og fin alder, men jeg er nok ikke helt enig. Hittil synes jeg ihvertfall at både babyperioden og toårsalderen er morsommere aldersperioder.

Lille har mye rart for seg for tiden. Omtrent hver gang vi har kjørt bil, så later han som han sover i setet sitt når vi er fremme. Han synes det er like morsomt at vi tror at han sover hver gang.. Han er også ivrig på å bære med seg ting over alt. Han vil f.eks. ha med alle drikkeflaskene sine og alle bamsene i senga. Og om morgenen når han er våken i sengen sin, så hender det at han roper "mamma bære alle sammen!!" - det betyr at han vil at jeg skal komme og hente alle bamsene og ta de med inn i vår seng. Og så skal han selvfølgelig være med selv også..

Han snakker innimellom om babyen i magen. Men jeg tror vel egentlig ikke at han skjønner hva det innebærer. Han sier jo at mamma har jentebaby i magen, og at han skal være snill med babyen når den kommer ut og skal bo sammen med oss. Men av og til mener han at han også har baby i magen - noe jeg tviler sterkt på at stemmer ;). Jeg tipper det kommer som et lite sjokk når babyen først er her, og han må dele mamma og pappa med et annet lite menneske.

Ellers så er han fortsatt like ivrig når det kommer til sang, musikk og puslespill. Han kan sitte lenge inne på lekerommet sitt og høre på musikk og pusle avanserte puslespill. Vi har en cd-samling med stort sett alt som er av gamle barnesanger, og jeg tror han kan teksten på de aller fleste.

Men som de fleste andre toåringer, så kan han også ha store humørsvingninger. Det er ikke så mye som skal til før hele verden raser sammen, og han kan bli skikkelig, skikkelig sinna. Og når han er sinna, så vil han helst kaste noe i gulvet. Heldigvis har han vett nok til å bare kaste ting som ikke er tunge eller knusbare, men det er jo irriterende nok allikevel. Av og til kjenner jeg at jeg blir helt matt, mens andre ganger må jeg bare le av han. Vi prøver å være konsekvente med han, og jeg tror også at vi stort sett er flinke til det (er det noen som klarer å alltid være konsekvent tro?). Men det er ikke alle kamper man orker å ta. Her om dagen dro han f.eks. i barnehagen med min matpakke, fordi han fikk det for seg at det var hans egen.

Noen ord som ofte går igjen her om dagen er "den er min!" og "klare selv". Og hvis han ikke får lov til å klare ting selv, kan han bli rimelig sinna. Det er f.eks. ikke alltid mor har tid og tålmodighet til å stå og vente på at han skal klatre opp i bilsetet sitt selv, da kan det hende at man har en liten grinebiter i baksetet de første minuttene av kjøreturen. Men for det meste er han heldigvis i godt humør!

Som de fleste andre toåringer, så er han også veldig nysgjerrig på det meste rundt seg. Han snakker mye om både månen, om det er natta eller tidlig om morgenen, fyrkjelen i kjelleren som varmer opp huset og andre ting som opptar han. Han synes også at det er veldig spennende når vi fyrer i peisen og tenner stearinlys, så dette spør han ofte om vi ikke kan gjøre. I dag kjente han for sikkerhets skyld litt på glasset foran peisen, noe som resulterte i en mindre brannskade på to fingre på den ene hånda. Utrolig nok så gråt han ikke når det skjedde, men jeg tipper at han aldri kommer til å stikke fingrene sine bort i det glasset igjen. Han ville ihvertfall mer enn gjerne ha med en kald og våt klut i senga for å dekke over fingrene da han skulle sove.. Stakkars lille finingen vår!

1 kommentar:

karine sa...

Toåringer er helt fantastiske! :)