mandag 5. september 2011

Nok kjærlighet?


Da jeg gikk gravid med Daniel, leste jeg det meste jeg kom over om graviditet, fødsel og småbarnstid. Jeg husker godt at jeg kom over en diskusjon på et nettforum, hvor flere mødre som ventet barn nr to uttrykte at de var redd for at de ikke skulle bli like glad i barn nr to, som de var i sin førstefødte. Jeg husker jeg tenke at det var da en idiotisk tanke, det er klart at man blir like glad i alle barna sine!

Men jeg må bare innrømme at når man først sitter der med ett barn selv, et barn som man elsker over alt på jord, så lurer man veldig på om det virkelig er mulig å bli like glad i en til.. Jeg vet jo at alle sier at man blir det, men det er bare så umulig å forestille seg. Hva hvis nestemann får kolikk og skriker konstant de første mnd, og så fortsetter med å være skrikete og lite blid når den blir større. Man må jo tenke at "jeg skulle ønske du var mer lik broren din" da!?

Noe av det jeg liker så godt med Daniel er jo personligheten hans. Senest i dag fikk jeg tilbakemelding fra barnehagen, som sa at han var et veldig positivt bidrag i gruppa. De syntes at han så og si alltid er blid og fornøyd, og så er han flink til å sysselsette seg selv. Man blir jo så stolt og glad når man får skryt for barna sine. Hva hvis nestemann får en sånn slitsom personlighet, sånn at alle egentlig bare synes at han/hun er irriterende.. Og hva hvis barnet får de dårligste genene fra både mor og far, sånn at han/hun blir mindre pen. Klarer jeg isåfall å se det som mor, at mitt andre barn ikke har vært like heldig med genene som sin bror!?

Jaja, jeg vet at mange mener at dette er overfladiske tanker, som man egentlig ikke skal snakke så høyt om. Det viktigste er jo tross alt at barnet er friskt, og det er selvfølgelig også det vi er mest opptatt av. Men det må da være flere enn meg som tenker på sånne ting!? Man ønsker jo at barna skal få et best mulig liv, og det er jo ikke til å stikke under en stol at livet er lettere å leve for de som stort sett er i godt humør og som fungerer godt sosialt.

Ps: Bildet ble tatt av Christian Frisell da Daniel var 8 uker gammel.

4 kommentarer:

Pia sa...

Mona! Les dette http://www.piasverden.com/2011/02/10-ar-og-oppflgerbarnet.html
Så ser du at flere har trodd det samme. Og så kommer du fortsatt til å ha de samme tankene fram til nummer to er født. Og da kan vi snakke sammen - da forstår du;)

Siv Iren sa...

Jeg syns det er viktige og riktige tanker du har. Du kommer aldri til å bli glad i det neste barnet på samme måte. (hvertfall har ikke jeg hatt det sånn). Men du blir akkurat like glad i barnet, bare på en annen måte. Om man kan si at hjertet og kjærligheten vokser så er det akkurat sånn det føles. Mine barn har hvertfall begge to en helt spesiell plass i hjertet mitt, og jeg elsker begge to på grunn av måten de er på. Det er klart de irriterer meg (ja det gjør begge to), men de har så fine og unike egenskaper begge to. På tross av alt det andre som følger med.

I starten kan det nok være tøft om man får et krevende barn, det har jeg heldigvis ikke opplevd med nr 2. Men jeg tror det raskt går over til kjærlighet uansett. Det som er morsomt er jo å se personligheten deres utvikle seg, og innse at de er langt fra like. Nora er kreativ, utadvent og omsorgsfull, Mali er en solstråle, en skikkelig tøffing og veldig morsom. Så utrolig ulike, men like fantastiske begge to. Bare tenk deg om du skulle doblet all kjærligheten du føler for Daniel, du vil neppe tro det er mulig. Men sånn er det faktisk. Hvertfall for meg :)

mammaKine sa...

Jeg tenker også samme tanken. Morsomt å lese hva andre mammaer sier som har flere. Vi blir nok like glad i nr to skal du se, men jeg skjønner veldig godt tankegangen din!

Lisali sa...

Hei!
Vil bare si at jeg synes ikke dette er overladiske tanker. Det nok tanker alle gjør seg, men ikke alle har mot nok til å innrømme det hverken for seg selv eller andre. Det er nok det naturligste i verden og ha slike tanker før nr.2:)