Drømmen om et liv på landet

Jeg fikk et spørsmål om hvorfor vi ønsker å flytte ut av byen, og det tenkte jeg at fortjente et eget lite innlegg :) For hvorfor vil vi egentlig flytte? Vi trives jo egentlig veldig godt her; vi bor sentralt og fint i en leilighet vi trives i, vi har barnehagen 100 meter fra inngangsdøra, vi har butikker, spisesteder, kino, treningssenter, parker og fine turstier i umiddelbar nærhet. Dessuten har vi mange venner som bor i byen, både med og uten barn.

Hovedårsaken til at vi ønsker å flytte er nok at vi ønsker oss større plass. Både større plass inne, og egen uteplass ute. Vi kunne gjerne tenkt oss å fortsette å bo i Oslo, men sånn som økomomien er nå (og vil fortsette å være om vi ikke vinner i lotto), så må vi et stykke ut av byen for å få råd til det vi ønsker oss. Når det er sagt, så flyttet vi til et passelig stort tettsted, og det tar bare rundt en halvtime å kjøre til byen når det ikke er trafikk. Jeg har satt opp noen punkter som veier tungt for ønsket vårt om å flytte ut av byen:

- Vi har mye familie og venner som bor langt unna. Vi gleder oss stort til å kunne ta imot besøk for flere dager av gangen, uten at man bor oppå hverandre.

- Vi gleder oss til far får eget kontor, og mor får et eget lite hobbyrom. Jeg har lovet pappaen til Daniel at han kan få rote så mye han bare vil på kontoret sitt: der kan han få slenge rundt seg med halvrene klær og papirer.

- Vi gleder oss til at Daniel kan få besøk av vennene sine, og at de kan leke på et eget lite lekerom som jeg har planlagt. Og når han blir større kan han ha kompisene sine nede i kjellerstua, hvor de kan spille playstation eller se på film eller hva som er poppis når den tid kommer.

 -Her vi bor nå føler vi at det blir mer tiltak å komme seg ut om ettermiddagene. Når lille er hentet i barnehagen, og middagen er laget og spist, så er det så deilig å bare synke ned i sofaen. Hvis vi har egen terrasse og egen hage, så kan vi bare sette oss ut mens vi fortsatt er hjemme, og lille kan leke ute i hagen.

- Vi synes det er fantastisk at Daniel kan få muligheten til å vokse opp med mormor og morfar i huset rett over gata. Jeg har selv venner som har vokst opp på den måten, og de synes at det var supert!

- Det føles tryggere å la barna leke ute alene når de blir litt større, enn hva jeg hadde følt her i byen. Jeg tenker ofte på det hvis jeg ser skolebarn som er ute og går alene i byen, at jeg hadde følt det utrygt om mine barn skulle gjort det samme.

- Jeg vet at det ikke er sånn alle steder i byen, men de stedene vi har bodd har det vært sånn at man ikke aner hvem naboene sine er. Jeg gleder meg til man kan snakke med naboene sine mens man ordner i hagen. Og jeg håper at det etterhvert blir mange barnefamilier i nabolaget, sånn at foreldrene kan hygge seg sammen i hagen mens barna hopper på trampoline og koser seg :)

Hva med dere, har dere en drøm om et liv på landet, eller drømmer dere om bylivet?