Om samsoving og sånn

Lenge før Daniel ble født bestemte vi oss for at han skulle få sove på eget rom fra første natta hjemme. Vi har det veldig fint her sånn sett, siden barnerommet ligger rett over gangen fra vårt soverom. Siden pappaen i huset sliter med litt søvnproblemer, fant vi ut at dette ville være den beste løsningen for oss, for å sikre best mulig søvn for alle.
Derfor satt jeg de første månedene av livet til Daniel i en stol på rommet hans og ammet om natten. Han rakk aldri å begynne å skrike før jeg var inne hos han, og han sovnet alltid når han var ferdig å spise. Så vi syntes igrunn at dette fungerte veldig fint.

Etter at vi tok nattavvenning da han var ni måneder gammel har han stort sett sovet godt om natten. Men i perioder har han tullet mye, og gjerne holdt det gående i noen timer av gangen. Dette har vært når det har vært tenner på gang, hvis han har vært syk, eller hvis det har vært noe annet spesielt. Da har vi innimellom måttet fly litt inn og ut av rommet hans, sittet litt der inne, og av og til hatt han litt på fanget i stolen der inne. Men han har alltid funnet tilbake til den gode søvnen etter sånne perioder (selv om den lengste perioden da han begynte i barnehagen sikkert varte i nesten to mnd, ZZzzz), og vi har vært veldig fornøyd med at vi aldri har latt han få komme ut av rommet på natten.

Etter at Daniel fikk feberkramper, så tør vi imidlertid ikke å la han sove på eget rom når han har feber lenger. Da flytter vi sengen inn på vårt rom, sånn at vi skal ha bedre oversikt over han. Og siden han var så dårlig, og fikk så mange feberkrampeanfall denne gangen, fikk han lov til å sove i vår seng. Jada, etter 19 måneder begynner visst vi også med samsoving. Snakker vi om å gjøre ting i feil rekkefølge??
Jeg må jo innrømme at det er litt koselig med denne samsovingen også. Selv om søvnkvaliteten ikke akkurat blir så veldig god, når man har en liten mark liggende oppå seg, som fikler hendene inn i håret ditt og helst vil ligge med armene rundt halsen din.

Problemet nå er selvsagt at han har oppdaget hvor koselig det er å sove i sengen til mamma og pappa. Hvem vil vel ligge i sin egen seng, når man kan ligge godt krøllet oppå den varme mammaen sin?? Og hvis han fortsetter å være like mye syk som han har vært i det siste, så ender vi vel opp med et barn som kommer tuslende inn i vår seng hver natt allikevel. Aiai, alt vårt gode nattarbeid for ingen ting! Ja, du kan le du...
Jaja, vi får kjøpe oss en større seng når vi vinner i lotto og får kjøpt oss drømmehuset ;)

Jeg kan ihvertfall melde om at Daniel er i mye bedre form i dag. Like før han la seg for å sove nå, la jeg merke til at han har fått et svakt rødt utslett i ansiktet, på overkroppen og i lysken. Så da er det vel nok en virussykdom som ender med utslett. Hvis det ikke er begynnelsen på vannkopper da, men det har jeg ihvertfall ikke hørt noe om at går i barnehagen foreløpig.

Jeg skal snart på jobb, og Daniel skal få være sammen med mormor i ettermiddag. Det er alltid like stas :)

Ønsker alle en fin dag, med eller uten samsoving!