torsdag 28. oktober 2010

Feberkramper

Jeg tenkte jeg skulle skrive et par ord om vår opplevelse av disse feberkrampene som Daniel har hatt. Jeg skjønner at mange synes at det høres veldig skremmende ut, og synes det er rart at vi tar det forholdsvis "rolig".

Jeg husker godt første gang jeg hørte om feberkramper. Da gikk jeg på sykepleierskolen, og var i praksis ved barneavdelingen. Siden vi fikk inn et barn som hadde hatt feberkramper, fortalte legen meg en del om det. Jeg husker så godt at han sa at noe av det viktigste vi måtte gjøre, var å trygge foreldrene på at dette ikke var farlig. For de fleste foreldre er vettskremte, og har under anfallet trodd at barnet skulle dø.
Selv om dette nå er mange år siden, og jeg siden den gangen ikke har hatt noen erfaring med feberkramper, så husket jeg disse ordene så godt. Det hjalp nok veldig da Daniel fikk sitt første anfall!

I ettertid har jeg fått høre mange historier fra andre i familien til min kjære som også har vært plaget med feberkramper. Noen av hans nærmeste slektninger har vært plaget med feberkramper til godt opp i barneskolealder. Og selv om dette er utrolig slitsomt, og det alltid er like fælt for mammaen å se barnet sitt på den måten, så har det jo gått bra. Det er heller ingen indikasjoner på at feberkramper kan gi permanente skader, eller føre til epilepsi. Heldigvis!

Vi håper selvfølgelig at Daniel slipper å bli mye plaget med dette, men vi må nok forberede oss på at det kan være tilfelle. Det vi kommer til å gjøre for å forebygge, er å gi paracet så snart Daniel får antydning til feber. I tillegg, har vi fått resept på diazepam, som skal gis dersom krampene skulle vare i over fem minutter. Det er ikke vanlig at krampene varer så lenge, så forhåpentligvis slipper vi å noen gang måtte bruke dette.

Heldigvis var det tydeligvis en kortvarig greie Daniel fikk denne gangen. Han hadde litt feber natt til i går, men ikke på dagen i går. Siden jeg skulle i noen møter på jobb i dag, så tok vi sjansen på å sende han i barnehagen. Det hadde gått kjempefint, og han har vært i fin form og godt humør :)

5 kommentarer:

Åsa sa...

Huff, jeg syns det er utrivelig. Har hatt et par tilfeller på jobb med dette (jeg jobber på avdeling for tilpasset opplæring). Får håpe det er noe han vokser av seg. PS: Har også en maigutt, men det er en 2010 "årgang" ;)

Hegeslilleboble sa...

Så greit å få vite litt om dette. Jeg har heldigvis ikke hatt noen erfaring med det, og håper jeg slipper... men veldig greit å vite slike småting som du skriver her:). Takk.

Wenche sa...

Synes det er kjempefint at du forteller om sånt.
Såvidt jeg skjønner er feberkramper til en viss grad "arvelig", og siden ingen av våre familier har vært plaget med dette regner jeg ikke med at det blir noe særlig aktuelt for oss.

Men jeg har allikevel informert mannen om hva det er, ettersom han er en av de foreldrene som garantert ville trodd at Daniel holdt på å dø og sikkert hadde ringt alt av nødnummer i panikk. :-)
Nå vet han hva han skal gjøre, og forhåpentligvis husker han det hvis uhellet skjer.

Håper dere slipper mer sykdom på en stund nå!

Størstepia sa...

Veldig fint at du forteller om det syns jeg, for alle har jo ikke hørt om det!
Heldigvis er ikke sønnen vår plaget med dette, men har 2 på trinnet mitt som hadde det da de var små og utviklet epilepsi. Godt å vite hva en skal gjøre når det plutselig skjer liksom..

Ha en flott helg - forhåpentligvis uten feber på gullgutten!

Klem fra størstepia

Mariann sa...

Veldig fint med info Mona, men håper at jeg slipper å se det selv... Jeg kjenner jeg blir helt uvel bare ved tanken. Håper dere er ferdige med dette hjemme hos dere nå... Ellers ønsker jeg dere en superduper helg i regnværet. KLEM