Dette er et dilemma som mange sikkert tenker på innimellom. Eller, kanskje det ikke er så mange som tenker over det? Jeg gjør det ihvertfall.
Jeg har vært så heldig at jeg har vært lite syk i livet mitt, og derfor også lite hos legen. Jeg husker godt en gang like etter at jeg hadde flyttet hjemmefra; Jeg hadde akkurat begynt å jobbe på et sykehjem, og hadde fått skikkelig kink i ryggen. Jeg var fortvilet ettersom jeg bare hadde jobbet i en uke, og ikke klarte å gå på jobb. Det var lørdag, så jeg gikk på legevakten. Etterpå syntes jeg at legen var frekk og lite behjelpelig. Han virket irritert over at jeg hadde kommet, og sendte motvillig med meg en brexidolkur og en sykemelding. Det gikk noen år før jeg skjønte at det ikke var legen som var dum, men jeg som unødvendig hadde brukt av tiden hans. Man går ikke på legevakten for en kink i ryggen!!!
Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette, var fordi jeg var veldig i tvil om jeg skulle kontakte lege i går ettersom Daniel ikke var så syk (det var jo tross alt helligdag). Jeg håpet egentlig at jeg kunne få med noen medisiner, til å bruke i tilfelle han skulle få anfall på natten igjen, uten å se legen (jada, jeg hadde fått det hvis riktig lege hadde hatt vakt. Jeg har jobbet her selv ;)).
I natt har Daniel vært tett, men han har ikke fått sånne "anfall" som han fikk natten før. Jeg har ikke behøvd å gi han medisiner på pariapparatet jeg fikk låne, og derfor føler jeg nå at jeg misbrukte legens tid i går. Samtidig, så skal man jo ikke vente like lenge med å gå til lege med små barn som med voksne. Så det var kanskje ikke så ille allikevel?? Legen var ihvertfall veldig hyggelig, og sa ingen ting som kunne tyde på at hun syntes at vi var der unødig. Vi får satse på at hun ikke tenkte noe annet inni seg ;).
Jeg synes det er rart at dette temaet ikke blir tatt opp i mediene i Norge. Man er flinke til å klage på alle feilene legene gjør og all ventetiden pasientene på tåle. Hadde det ikke vært for at godt over halvparten av de som tropper opp på legevakten strengt tatt kunne ventet og heller gått til fastlegen, så hadde de som virkelig trengte det ikke behøvd å sitte timesvis i kø på venterommet. Legevakten skal brukes til ting som ikke kan vente til fastlegen åpner igjen. Har man f.eks vært forkjølet i en uke, så kan man vente noen dager til og gå til fastlegen på mandag.
Jaja, det var dagens moralpreken. Jeg mener ikke at man ikke skal ta kontakt med lege dersom man er engstelig og behovet er der altså, men man kan kanskje tenke en ekstra gang over om det kan vente til mandagen når fastlegen har åpent igjen. Jeg er klar over at mange fastleger har fullt opp også da, men de skal ha satt av noen timer til ø-hjelp.
7 kommentarer:
Hei Mona.
Når det gjelder guttene mine så mener jeg det er bedre å gå en gang for mye enn en gang for lite.
De kan ikke si ifra hvor vondt de har og de smiler ofte gjennom smerter når de får omsorg.
Meg er det ikke så farlig med, har gått med en eller annen betennelse i kroppen (litt vondt i halsen) i flere uker og når jeg endelig kom meg til legen så var crp på 96.
Barna alltid først (kanskje derfor jeg har så bortskjemte barn) ha en fabelaktig kveld
Lykke til i natt
Jeg synes det er viktig og interessant det du tar opp her. Det er sikkert mange som drar til legevakten når de egentlig kunne ventet en dag og kommet til fastlegen. Men jeg er litt enig med Mariann over at det er litt anderledes når det gjelder barn. Jeg mener ikke at man skal dra til legevakten for hver minste ting, men er man usikker, kan man iallefall ringe og høre. Nå har jo vi en sykdomshistorie som er litt spesiell her hvor Sofie var innlagt 3 ganger på sykehuset i løpet av høsthalvåret. Det som skremmer meg litt i vår historie er at om vi hadde hørt på legevakten da Sofie hadde hjernehinnebetennelse og dratt hjem igjen og sett det an et par dager, hadde hun faktisk ikke overlevd. Men vi var nokså sikre på at hun var dårligere enn det legen der mente, så vi insisterte på å bli henvist til sykehuset. Han tok seg ikke en gang bryet med å ta en crp. På sykehuset ble hun lagt rett på intensiven. For ikke lenge siden var det en 18 mnd gammel gutt som døde av nettopp dette og han ble sendt hjem fra legevakta. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, og det er jo ytterst sjeldent at det er noe så alvorlig som feiler barna. Men når det gjelder barna våre, drar jeg heller en gang for mye både til legevakta og fastlegen, innrømmer at jeg er litt hysterisk og kan tåle at legen tenker sitt om det så lenge han tar meg og mine bekymringer seriøst.
Jeg har snudd i min oppfatning, særlig når det gjelder barn. Da Sigrid var liten, gadd jeg ikke ta henne til legen i særlig grad, men i fjor insisterte mannen på å dra til legen en morgen hun var det jeg kategoriserte som litt tettpusta. Hun ble umiddelbart sendt på Riksen med diverse prøver, innleggelse og oppfølgingsprøver uker seinere. Ganske skremmende for ei som skjelden går til legen sjøl. Jeg er enig med Mariann; voksne kan lettere avgjøre i hvilken grad ens egen situasjon er alvorlig. Mye bedre å gå en gang for mye enn en for lite, så får de heller bli sure hvis de vil. Jeg pleier å ringe dem først, de er flinke til å rådgi om man skal komme inn eller ikke.
Jeg tenker at når det kommer til barn så drar man heller ti ganger for mye, enn en for lite. Man vet ikke bestandig hvor plaget de er, og jeg er nok litt overhysterisk når det kommer til Tilde, er redd for at det skal skje noe så fælt som det gjorde med Jesper.
Legene er der for oss tenker jeg, de er jo på jobb, og de tar inn de som man prioriterer først.
Vi var på legevakten i oslo med Tilde. Det var ikke noe alvorlig, men siden fastlegen var et godt stykke unna måtte vi ta turen innom. Hun fikk ikke komme inn før lenge etter vi kom, selv om vi nesten var først. Så jeg følte ikke at vi brukte noe av legens tid, selv om Tilde ikke var syk. (hun hadde uvi).
Legen var veldig hyggelig og sa at de var der for oss, og mente at vi burde ha kommet, selv så lite syk Tilde var.
Å sitte å være bekymret og være usikker er så fælt. Heldigvis kan jo bare en telefon være nok også.
Når det kommer til meg selv, så kan jeg alltids vente. Jeg har vel aldri vært hos legevakten når jeg tenker meg om.
Alt stiller seg veldig annerledes hos barna synes jeg.
Jeg er helt enig med alle her. Terskelen for å ta med Sverre til legevakta er MYE lavere enn for å dra dit selv. Jeg har allerede vært på legevakta tre ganger med Sverre - to ganger med blodig diaré og én gang med feber og diaré og dirkkenekt. Ingen av gangene fikk han noen behandling, men jeg følte på ingen måte at jeg ikke ble tatt seriøst eller at de mente at jeg ikke burde kommet. Tvert imot fikk jeg beskjed om at hvis tilstanden ikke bedret seg, var terskelen for innleggelse lav.
Jeg tror nok at holdningene til syke barn er en helt annen enn til voknse blant legene. De har ikke mulighet til å si ifra, og har i tillegg et mye mindre utviklet immunforsvar enn oss voksne.
Nei, dra på legevakta med god samvittighet, du, Mona! Og god bedring til Daniel! Håper å se dere snart. Sverre har forresten fått barnehageplass fra mai, så nå slipper vi besteforeldre-/venne-/familie-kabalen i månedene før august. Men det er litt vemodig at bittelille Sverre har blitt så stor at han skal begynne i barnehage. Han er jo så liten... :-)
Jeg tenker at terskelen før jeg kontakter lege når det gjelder Isak er mye lavere enn å kontakte når det gjelder meg selv. Også er det jo slik hos legen også, de setter gjerne barn foran andre (spørs jo hva det gjelder såklart).
Er det uvi så har jeg heldigvis ikke hatt det på mange år, men var mye plaget med det før. Da fikk jeg det som regel veldig akutt og ofte når fastlegen har stengt. Jeg kjenner min kropp og vet at jeg ikke kan drikke det bort eller gjøre annet - jeg må ha AB fort. Tror det gjelder å kjenne kroppen sin litt også. Som du sier så kontakter du ikke legevakta om du er forkjøla flere dager! Men er Isak forkjøla og plutselig får sterk forverring på natt, eller annet som gjør meg redd eller usikker så tar jeg hvertfall kontakt. Så kan jeg evt få råd per telefon også, ikke nødvendigvis troppe opp på legevakta.
Kom det noe klokt ut av dette? :-p
Hei! Jeg lurte på om du synes man bør dra til legen hvis man mistenker at babyen sin på 8 mnd har hatt/har den fjerde barnesykdommen/tredagersfeber? Datteren min fikk nemlig feber for noen dager siden, ganske høy feber, men ingen andre symptomer vi kunne merke. Etter at feberen gikk ned har hun fått et lyserødt småprikket utslett over mage, bryst, rygg og litt i ansiktet. Og det er jo akkurat det sykdomsbildet som stemmer med den fjerde barnesykdommen. Hun har ellers vært i forholdsvis bra allmenntilstand, noe dårlig matlyst men drikker bra. Kan leke og le innimellom, men sutrer fort. Jeg har ikke vært bekymret for at det er noe alvorlig, og magefølelsen til foreldre stemmer vel som oftest, gjør det ikke? Bare interessert i å høre din mening.. De to siste dagene har hun også tatt seg uvanlig mye på høyre øre. En mulig mellomørebetennelse som har oppstått i forbindelse med sykdommen kanskje. Men dette er jo som oftest helt ufarlig og går over av seg selv..
Legg inn en kommentar