Fødselsrapport

Jeg har en stund tenkt litt på om jeg skulle legge ut fødselshistorien min på bloggen. Jeg skrev den ned den 5 mai, da Daniel var tre dager gammel.

Jeg kan jo begynne med å si at jeg fødte på Ullevål ABC, som er en alternativ og jordmordrevet fødestue. Man får ikke tilbud om lystgass eller andre former for smertestillende. Da jeg fortalte folk at jeg skulle føde her, følte jeg at jeg fikk mange "hehe, hun vet ikke hva hun går til!", selv om folk ikke sa det rett ut.
Mine største redseler var 1: At jeg skulle bli sendt hjem gang på gang fordi jeg kom inn med 2 cm åpning. 2: At jeg skulle angre bittert på at jeg valgte å føde på Ullevål ABC, og trygle om å bli flyttet over for å få epidural.

Lesingen er for spesielt interesserte, og rapporten er ganske lang og fyldig. Når jeg leser den igjen nå, får jeg igjen følelsen av å ha vunnet VM i fødsel, hehehe..

Da jeg våknet om morgenen 1 mai, etter en natt med kynnere og mensmurringer i ryggen, fikk jeg litt på følelsen av at noe kunne være på gang. Jeg hadde en avtale med Ida og Susanne om å møtes i sentrum og å gå en tur på Aker brygge. Jeg fant ut at det var en fin gåtur ned (ca 40 min), sånn at jeg kunne få litt trim.
Vel nede på aker brygge tuslet vi litt rundt og satt oss for å spise. Erling kom også fra jobb, og spiste sammen oss. Jeg følte da at kynnerene kom ofte og at de begynte å bli vonde, men tenkte at jeg ikke ville si noe før jeg var mer sikker på at noe skjedde. Etter maten satt vi oss ned på brygga og koste oss med en is. Jeg nevnte da for Ida at jeg hadde kjent mensmurringer i magen og at det kanskje kunne være noe..

Gode og mette trasket jeg og Erling hjemover (jeg fant ut at jeg ville gå hjem også for å få litt trim). På vei hjemover begynte kynnerene å bli såpass vonde at jeg måtte konsentrere meg for at ingen skulle se det. Jeg sa ikke noe til Erling, og måtte virkelig konsentrere meg for å holde i gang samtalen. Jeg ville for all del ikke rope ulv ulv i utide. Vi møtte en kollega av meg på veien. Hun lurte på om jeg ikke hadde født enda, så jeg svarte litt tullete "en dag til nå".

Da vi var vel hjemme var klokken litt over 18. Jeg fant da ut at jeg skulle se hvor ofte disse vonde kynnerene/riene kom. Det var ca 6 min imellom, og de kom ganske regelmessig. Mistanken min om at fødselen var i gang ble absolutt sterkere etter at en liten dotur viste en del blodig slim. Jeg nevnte derfor for Erling at jeg tvilte på at han kunne jobbe dagen etter, siden jeg trodde at noe var på gang..
Ca kl 18.45 sendte jeg en melding til noen venninner og til mamma om at noe kunne være i gjære. På dette tidspunktet var jeg egentlig helt sikker på at det var fødsel på gang, men jeg var vel litt vag til alle andre, inkludert Erling, fordi jeg tenkte at det kunne komme mer i gang først.

Jeg tok en dusj for å se om det roet seg, men det gjorde det ikke. Istedenfor begynte de nå å bli såpass vonde at jeg ikke visste helt om jeg skulle ligge, gå, stå eller komme meg på do når de satt inn. Så jeg prøvde de fleste varianter uten at noen var bedre enn andre. Men jeg ventet at det fortsatt skulle bli MYE verre, så jeg sa ikke så mye til Erling om hvor ille det egentlig var. Jeg ville for all del ikke riskere at vi dro på sykehuset bare for å oppleve at jordmor med et smil sa ”nei, her er det bare to cm åpning, det er bare å dra hjem igjen”

I 20 tiden lurte Erling på om han skulle gå og trene. Jeg sa at det bare var å trene, men at det var fint hvis han tok med seg mobiltelefonen. Han var tilbake etter en vel halvtime, siden han oppdaget at det ikke var mobildekning på treningssenteret.
Mens Erling var på trening fant jeg frem en rieteller på nettet, og registrerte at de varte fra 30 sek til over minuttet og at det var mellom tre og fem min imellom hver rie.

Ca kl 22 fant jeg ut at det var på tide å ringe føden, for å fortelle at det var fødsel på gang. De sa at så lenge jeg følte det var greit selv var det bare å fortsette å bli hjemme. Jeg var som sagt livredd for å reise for tidlig til føden, så jeg sa at riene ikke var så ille, og at jeg godt kunne bli hjemme inntil videre.

Rundt kl 23 lurte Erling på om vi skulle prøve å legge oss litt for å slappe av. Jeg sa at det var en god ide. Men jeg klarte ikke å ligge rolig, og måtte hoppe opp av sengen for hver rie som kom. Erling sa i ettertid at han ikke helt skjønte at fødselen var ordentlig i gang enda da, og at han lurte på om jeg kanskje overdrev litt når jeg spratt opp av senga på den måten. Hehe, han skulle bare ha visst...
Nå begynte det å komme såpass tett at jeg ikke følte at jeg hadde noe særlig med pauser imellom. Jeg sa til Erling at han måtte pakke ferdig bagen, og ringte føden og sa at vi kom inn for en sjekk. De sa at jeg måtte belage meg på at jeg kanskje ble sendt hjem igjen, men at jeg gjerne kunne ta meg en tur sånn for sikkerhets skyld.
Vi fikk pakket de siste tingene og Erling strøk en skjorte (!), jeg vannet noen blomster (siden Erling tydeligvis hadde god tid) og ca kl 24 var vi ute av døren. Utenfor møtte jeg igjen den samme kollegaen som vi hadde møtt på vei hjem fra byen tidligere på dagen. ”er det på gang nå” ropte hun fra gaten. Midt i en ri klarte jeg å få presset ut ”ja jeg tror det!”. ”Lykke til, dette klarer du fint mona” var det siste jeg hørte før jeg parkerte den fødeklare kroppen inn i bilen.

Bilturen føltes gaske heftig. Jeg hang i håndtaket i taket på bilen og ga veiinstrukser til Erling. Det ble mest ”venstre fil”, ”inn til høyre”. Det var de lengste setningene jeg klarte å få ut for øyeblikket. Samtidig tenkte jeg inni meg at "herregud hvis jeg har to cm åpning nå og blir sendt hjem".
Jeg er ganske sikker på at hvis man bikker over på dette tidspunktet, og begynner å hyperventilere, så er løpet kjørt. Jeg jobbet hardt med å konse på å puste under hver rie, helt fra begynnelsen av. Og det var slettes ikke lett...

Vel inne hos jordmor lurte hun på om riene kom "så tett". Jeg bekreftet dette og kom meg fort i seng så hun kunne undersøke meg. Erling kom vel akkurat inn døren da vi fikk beskjed om at her var det full åpning, og bare å begynne å trykke. Herregud, jeg tror aldri at jeg har blitt så glad i hele mitt liv!!!!!!!! Det føltes virkelig som om jeg var på tur til å vinne VM i fødsel, MINST..
Erling fikk beskjed om å være rask ned i bilen for å hente tingene våre. Han sa i ettertid at det var vel egentlig ikke før dette at han virkelig forstod at fødselen snart var i full gang, hihi. Jordmoren tappet i badekaret og jeg skal si det var deilig å sette seg nedi der. Jeg satt først med varmt og godt vann på slangen. Det var utrolig deilig, helt til jeg ble så varm i kroppen at jeg forlangte iskaldt vann. Jordmor var litt bekymret for at vannet skulle bli for kaldt. Men for min del kunne hun gjerne pøst på med bøttevis av isbiter. Men det hadde vel ikke vært så snilt gjort mot lillekaren som snart skulle komme….

Jeg fikk fort trykketrang. Helt merkelig følelse!! Jeg trodde at man bare skulle kjenne behov for å trykke, men neida, hele kroppen bare trykket helt av seg selv. Jeg syntes det var j.... vondt å trykke, og sa til jordmoren imellom en ri at "jeg har hørt så mange si at det er så deilig når man først kan trykke, men jeg synes ikke det er noe deilig i det hele tatt!!".
I mellom riene spurte jeg høflig Erling om han kunne hente saft og komme med nye kalde kluter til meg. Etter å ha hørt skrekkhistorier fra kompiser som har blitt skjelt ut av sin kjære under fødselen, så syntes han at jeg var verdens snilleste fødende. ”du takket til og med hver gang du fikk saft og kald klut” sa han etter fødselen.

Jeg aner ikke hvor mange pressrier jeg hadde, men plutselig kjente jeg hodet sto i åpningen og fikk beskjed om å vente med å presse mer til neste ri. Oh lord, så vondt det gjorde... Jeg slet stort med å ikke presse, kroppen ville liksom bare få det ut. Jeg nesten bønnfalte jordmoren om å få presse med en gang, men hun sa på klingende og rolig svenk ”venta på neste ri, Mona, det klarer du”.
På neste ri kjente jeg hodet, og så kroppen gled ut, og fikk en liten bylt opp på brystet. Herregud så deilig!! Jeg fikk ikke noen umiddelbar morsfølelse, og ble heller ikke særlig rørt. Men fy så godt det var at det var over!! Helt merkelig følelse... Klokken var da 01.15, det var 1 time og fem minutter etter at vi kom til sykehuset. Erling klipte over navlestrengen og erklærte barnet for ankommet. Han sa ikke det altså, men han sa etterpå at han følte seg som kongen som klippet snoren for en ny tunell på vestlandet.

Etterpå måtte jordmor i gang med litt nål og tråd og rette opp noen små rifter. Det tok sin tid det også siden hun midt under syingen måtte ut og assistere på en ny fødsel. Som den moderne mor jeg er, satt jeg 20 minutter etterpå og sendte ut gledes SMS’er til venner og familie med den vakre lille skapningen på magen.

Vi var så heldige at alt var en dans på roser også etter fødselen. Morsfølelsen kom raskt, og ammingen gikk som en drøm. Vi reiste hjem fra sykehuset etter et og et halvt døgn, på søndags formiddag. Russebiljentene kom på besøk på søndags ettermiddag, og jeg tror at svigermor ble alvorlig bekymret da Erling fortalte henne at jeg holdt på å støvsuge før de skulle komme.
På mandags formiddag var det to stolte foreldre som var på sin første trilletur med sin to dager gamle sønn. Det var en veldig rar følelse å gå der med vogna. Alle gikk forbi oss på gaten, akkurat som det var en helt vanlig dag (det var det jo selvsagt også, for alle andre), og jeg hadde nesten lyst å rope ut "hallo, vi har en to dager gammel gutt i vogna her!!!"

Og jeg må også si at fødselen ble aldri så vond som jeg hadde forventet. Piece of cake!! Jordmor mente at jeg sannsynligvis var skapt for å føde.

Jeg kan ikke forstå at hverken jordmoren eller Erling kunne fortelle meg at jeg hadde mascara smurt godt utover nedenfor øynene, hehe..