Et nytt kapittel

I kveld var det en spent og glad gutt som gikk og la seg. I stua står skolesekken pakket klar, med nytt pennal og nye innesko. Matboksen og vannflaska står klar til å fylles opp i morgen tidlig før vi setter avgårde til podens aller første skoledag. Jeg spurte om han gruer seg, eller om han bare tror det blir gøy. Heldigvis fikk jeg til svar at han bare tror at det blir gøy - Han gleder seg til å lære å lese og skrive, og han gleder seg til å få nye venner!

Selv må jeg innrømme at jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg. Jeg kan faktisk ikke huske å ha gruet meg til noe som har med barna å gjøre før. Det er igrunn sjelden at jeg gruer meg til noe som helst. Det er stort sett bare hvis jeg skal snakke foran mange mennesker, på jobbintervju eller noe annet i samme gate at jeg gruer meg på forhånd.

Jeg gruer meg ikke fordi jeg tror at det blir så vanskelig med alt det nye som må følges opp, og jeg tror heller ikke at poden ikke er klar for å begynne på skolen. Tvert imot, så tror jeg at han kommer til å være flink i fagene og jeg tror at han kommer til å få mange venner.

Det jeg gruer meg til er først og fremst det med at det er et nytt kapittel. Jeg synes det er så trist at tiden går så fort, og jeg skulle ønske at vi kunne stoppe tiden i noen år nå mens barna er små. Alle sier også at når barna begynner på skolen, DA går tiden fort! Men jeg føler jo at han begynte i barnehagen i forrige uke... Jeg gleder meg jo selvsagt også over nye milepæler, men akkurat nå så synes jeg ærlig talt at det er mer trist enn gøy (men det kan man jo ikke vise til barna..).

Jeg gruer meg til den dagen barna ikke vil holde i hånda mi lenger. Jeg gruer meg til den dagen de synes det er flaut at jeg kommer inn i skolegården for å hente dem. Og jeg gruer meg til de lærer om alt som ikke er kult..

Jeg gruer meg også til alt det vonde barna skal igjennom på skolen. Altså, for de aller fleste så er det jo mest positivt som skjer, men alle blir vel ertet eller plaget for et eller annet på et eller annet tidspunkt.. Barn er jo så slemme med hverandre! Hva er vel verre for mammahjertet å tenke på enn at noen kan være slem med barnet ditt?? I barnehagen er det jo litt mer uskyldig det slemme barna gjør mot hverandre, mens på skolen ser jeg for meg at de kan bli utsatt for det meste. Det føles litt som å slippe barna ut til ulvene der ute!

Lite visste jeg da jeg begynte på skolen selv at noen voksne kanskje ikke syntes at det var bare gøy, sånn som jeg følte det! Jeg enset ikke en eneste tåre i noen mammaer eller pappaers øyne, men nå tenker jeg at de helt sikkert var der..  Heldigvis så er det meldt sol i morgen, så da kan jeg stå med store solbriller og smile mitt største smil i det jeg sender poden over skolegården...