mandag 12. september 2011

Svangerskapet


Det er utrolig hvor fort svangerskapet går denne gangen! I morgen er det allerede klart for ordinær ultralyd - noe vi selvfølgelig er veldig spent på. Det er ihvertfall ingen tvil om at det er noe som lever inni magen, for innimellom er det rene tivoliet der inne. Jeg tror jeg kjente liv veldig tidlig denne gangen, allerede i uke 13 kjente jeg noe (på omtrent samme sted hver gang) som jeg lurer på om var babyen. Og på dagen 17 uker, kjente jeg for første gang sparkene også på utsiden av magen.

Jeg synes det er veldig annerledes å være andregangsgravid enn hva det var første gangen. Med Daniel glemte jeg vel aldri en eneste folatpille, og jeg leste det meste jeg kom over på nettet om svangerskap og fødsel. Selv om jeg heller ikke da følte noe spesielt med morsfølelse før etter at han var født, så følte jeg ihvertfall på en spenning og en stor glede over det som skjedde inni magen. Denne gangen er det liksom som om spenningen og gleden lar vente på seg. Jeg vet ikke om det er vanlig med barn nr to, eller om det er mest fordi jeg har vært så veldig dårlig denne gangen!?

Jeg synes selvfølgelig det er fint at Daniel skal få en liten søster eller bror, men det er ikke noe jeg reflekterer så mye over i hverdagen. Med Daniel husker jeg at jeg våknet nesten hver morgen og tenkte "shit, jeg er jo gravid!!". Nå registrerer jeg mest bare at magen (og resten av kroppen) vokser, og synes det er morsomt når jeg kjenner mye spark.

Det blir spennende å se om det også blir annerledes etter fødselen denne gangen - men da tror jeg isåfall at det blir på motsatt måte. Med Daniel fikk jeg ingen umiddelbar morsfølelse - det var mer bare sånn "oi, der fikk jeg en liten klump på brystet. Så gøy!". Denne gangen tror jeg at morsfølelsen vil komme raskere og at det kan bli vanskelig å holde gledestårene tilbake. Nå vet man jo hvor ufattelig glad man blir i barna sine!

Er det flere som har hatt de samme tankene rundt svangerskapet andre gangen?

Dere får krysse fingrene for at ultralyden vår går fint i morgen, og at den lille er frisk og utvikler seg fint :)

Edit: Jeg skulle jo selvfølgelig skrevet at det er Christian Frisell som tok det fine bildet da jeg var gravid med Daniel.

8 kommentarer:

hildeSchaathun sa...

Må bare si utrolig stilig bilde!!!

Størstepia sa...

Det var flott skrevet Mona!
Jeg husker at jeg også hadde det sånn. Leste ikke en bok eller artikkel med nr to, mens på nr en leste jeg alt jeg kom over...
Jeg var inne på Barn i magen hver eneste dag med nr en, mens med nr to var jeg ikke der en eneste gang.
Jeg tror at man har så mye å gjøre med det barnet man allerede har, at man ikke rekker å tenke på den babyen som ligger i magen.
Jeg hadde det litt motsatt av deg etter fødselen da, for med nr en så fikk jeg den umiddelbare morsfølelsen, mens med nr to så måtte jeg liksom bli litt kjent med henne. Tror kanskje det var fordi jeg kjente førstemann så veldig godt!?

Lykke til på ultralyd imorra, gleder meg til høre hvordan det gikk!!
Klem fra størstepia

Mariann sa...

Dette var rett og slett som å lese om meg selv! :) Første gang slukte jeg alt om svangerskapet. Med nr to, som kom ganske raskt etterpå (21 mnd mellom barna) så var alt litt sånn "gammelt nytt". Mannen min fikk kreft mens jeg gikk gravid med nr to, så det gjorde nok sitt til at svangerskapet ikke var helt i fokus også, men likevel - jeg følte det som du beskriver. Også det du sier om at man vet så godt hva man har i vente, all kjærligheten man føler og det - morsfølelsen, og all frykten for at noe skal gå galt kommer mye fortere med nr to!

Jeg tenkte, som mange andre, hvordan skal det være plass i hjertet mitt til et nytt barn, når jeg er så glad i den første? Jeg trodde liksom jeg måtte dele kjærligheten til henne på to, når det nye barnet kom. Så viste det seg at man bare FÅR dobbelt så mye kjærlighet å gi. :) OG man blir dobbelt så gal! :)

Siv Iren sa...

Lykke til på ultralyd i morgen, du må legge ut referat så vi får høre!

Det var annerledes med nr 2 for meg også. Mye fordi jeg hadde vært dårlig, fordi jeg allerede hadde vært gravid en gang før, og fordi jeg hadde lille Nora som løp rundt og trengte all oppmerksomheten til mammaen sin. Jeg ble umiddelbart glad i Mali når hun ble født. Da vet du jo hvordan det blir fremover på en måte. Så gledet jeg meg mest av absolutt alt til første gang Nora skulle få se Mali. Jeg får faktisk tårer i øynene bare av å tenke på det. Det glemmer jeg aldri... (ok, ikke bare tårer "i" øynene ).

Pia sa...

Når du har barn fra før, har du liksom ikke tid til å tenke så mye på graviditeten. Men det blir stas når babyen kommer! Lykke til med UL!

Regni sa...

Jeg kjenner igjen tankene. Litt av alt det som er nytt når du er førstegangsgravid er jo borte, du har gjort det før, du slapper sikkert mer av i forhold til symptomer, kroppens endringer etc. Iallefall gjorde jeg det. Jeg leste kun én eller to ganger i uke-for-uke-bøker og slo meg til ro med at alt var bra på UL, jeg kjente regelmessig liv og alt var fint på kontrollene. Mer enn det hadde jeg nesten ikke tid til å bruke på svangerskapet andre gangen, for det var mer enn nok å delta i hverdagen med jobb, aktiv ettåring og andre forpliktelser.

Hele tiden fram mot fødselen kjente jeg på mange ulike følelser, fra å være redd nummer to skulle komme og "bryte idyllen" hjemme siden alt fungerte så bra med storesøster, til å bli helt rørt når jeg tenkte på at lillejenta vår snart skulle få selskap av lillesøster.

Da lillesøster kom var det som om hun alltid hadde vært der, helt fra starten. Første gangen storesøster kom og hilste på på sykehuset og da vi kom hjem. Alt falt på plass mer eller mindre av seg selv. Morskjærligheten kom mer eller mindre umiddelbart, for som andre her også sier at vet du jo hvor glad du blir i de små, og jeg var også glad for å oppleve at hjertet bare vokser og at du ikke trenger å "dele" kjærligheten du har til den første - nummer to får sin helt egen plass i mammahjertet og den er like stor som den nummer én har.

Nå har vi blitt godt kjent med lillesøster og jeg er hodestups forelsket i henne, akkurat som jeg var og er i storesøster. Tanken på at jeg er mamma til to så fantastiske små personer får nesten hjertet mitt til å hoppe ut av brystet, og jeg er verdens stolteste mamma!

Det som er veldig morsomt med å ha to er at du kan se både likheter og forskjeller, og det er utrolig fascinerende å se båndet de knytter seg i mellom, helt uten innblanding fra oss foreldre. Akkurat som om de deler en hemmelighet. Jeg gleder meg stort til å se de vokse opp sammen, jeg kan ikke tenke meg noe mer fantastisk i hele den vide verden.

Dette ble langt, men jeg fikk så lyst til å svare deg og så tok fingrene over på tastaturet her.

Lykke til på UL, gleder meg til oppdatering om du har tenkt å dele det, da. :-)

Ida sa...

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Jeg hadde heller ikke den umiddelbare morsfølelsen som jeg forventet og ha, men det blir spennende å se denne gangen.
Også det med å følge med på utviklingen og gjøre alt HELT etter boka, er liksom ikke så "viktig" nå. Men vi blir vel mest sannsynlig ingen dårligere mødre til den nye baby`n;-) Jeg håper det blir en litt mer avslappende atmosfære, i forhold til at alt ikke er så nytt og skremmende som det var første gang.
Jeg venter spent på oppdatering om UL i dag og håper alt var bare fryd og gammen.
Vi har også vært på sykehuset i dag og alt stod bra til her:-D

Klem

Unknown sa...

Koselig innlegg, kjenner jeg savner tiden med stor mage, fødsel og den koselig permisonstiden. Med førstemann var jeg som deg, leste alt jeg kom over, og trodde jeg var helt forberedt, likevel kom det ingen morsfølelse da han endelig kom ut. En knallrosa klump ble lagt på magen, og jeg tenkte, ops, det var en baby gitt! det tok nesten 5 måneder før jeg kjente den rene gode morsfølelsen og kjente på at han faktisk var min. Men Lillebror, som kom ut på 3 pressrier, og som så ut som en tro kopi av eldstemann gikk rett hjem med en gang:) Jeg storkoste meg tvert, og nikoste med babyen min med en gang han kom ut:) Lykke til!!:)