Vårt lille sjarmtroll

Det er så utrolig morsomt å følge utviklingen til de små, og jeg synes at Daniel er i en veldig fin alder nå. Det skjer stadig noe nytt, og han gjør stadig ting som mammaen og pappaen kan le av.
Han elsker for eksempel tannpirkere. De kan han sitte lenge med; sitte med den mellom tennene - ta den ut og fikle med den, putte den inn i munnen igjen osv. Presskannekoppen til pappa og lypsylen til mamma er også stor stas, og han er strålende blid hvis han har fått tak i en av delene.

Han er lidenskapelig opptatt av musikk, og elsker å sitte og høre på pappa sin ipod. Han er ikke så opptatt av tvèn, men står ofte og peker opp på anlegget og vil at vi skal sette på noe musikk. Er det for tidlig å gi ipod i gave til toårsdagen tro?? Så kan han ha den med i barnehagen og vise den stolt frem til sine venner? Hehe..

Han er også opptatt av å spise og drikke, og deler mer enn gjerne av det han har. Hvis han f.eks. drikker av flaska eller glasset, må mamma og/eller pappa også ta en slurk etterpå.
For litt siden begynte han plutselig å mate anda og musa i den ene boka si, med eggene til anda. Veldig morsomt å se at han begynner å leke på den måten! Jeg måtte selvfølgelig forklare han at anda neppe ville spist sine egne egg, men jeg er usikker på om han forstod hva jeg mente..

 Han er stort sett veldig blid og fornøyd, og fra barnehagen skryter alle av det gode humøret hans. Men det er ingen tvil om at den lille også har temperament, og det skal ikke alltid så mye til før hele verden raser sammen.. Da går gjerne det nærmeste man har for hånden i bakken, uansett om det er en telefon, en lekebil eller en papirbit. Jeg er ihvertfall fornøyd med at han har sluttet å dunke hodet i gulvet, som han også gjorde en liten stund. Heldigvis tar det som regel ikke så lang tid før han er like blid og fornøyd igjen!

 Han oppdager stadig noe nytt, og kan fryde seg over det minste. Den ene kvelden i Thailand bestemte han seg plutselig for at han skulle gå hele veien fra bungalowen og tilbake til hotellet. De små bena gikk og gikk, i full fart. Hver gang det kom en scooter, tok mamma tak i den lille for at han ikke skulle bli påkjørt. Og hver gang ble han irritert, dro armen unna, og bena gikk enda fortere. Plutselig fikk han øye på månen og stjernene på himmelen, og ble over seg av begeistring. Tenk så fantastisk å se stjernene for aller første gang!! Han sto leenge midt i veien og beundret..

Det går stadig opp for meg at vi slettes ikke har noen liten baby i hus lenger, selv om han kanskje alltid vil være mamma sin lille baby i hjertet.. Eller?

Selv om han enda ikke har tatt helt av med pratingen, så kommer det da stadig noen nye ord også. Det siste nye er mormor, så jeg håper at han sier det til mormor når han kommer på besøk dit neste gang!! Han synes også at det er veldig morsomt å si "pappasin" - eller appelsin som jeg pleier å si. Hver gang noe er tomt, så roper han "borte!!", og hver gang han ikke kan navnet på noe, så sier han bare "bæsj".

Er det rart vi er stolte?? Er det ikke fantastisk hvor stolt man er av sine små, og hvor ubeskrivelig glad man er i dem!?