søndag 31. juli 2016

Har dere planlagt for det verste??


I jobben jeg er i nå er det mye snakk om døden. Dette gjør naturligvis at jeg sannsynligvis tenker en del mer på temaet enn det andre gjør. Jeg har blant annet gjort meg opp mange tanker om hva jeg ville laget av minner til barna hvis jeg selv skulle blitt alvorlig syk og dø fra de før de blir voksen.
Jeg ville laget noen fine album til de hver, og egne bøker med forskjellige råd og diverse ting jeg hadde ønsket å fortelle de etterhvert som de blir eldre. Jeg ville også alliert meg med venner som kunne tatt med seg barna (ikke nødvendigvis alle tre, men funnet en "besøksvenn" for hvert av barna) på f.eks. en hyttetur eller annet ihvertfall en gang i året, og sørget for at noen kunne ta på seg å lære de å kjøre slalom.

Men hva hvis begge foreldrene dør samtidig i en ulykke?? Jeg har ikke planlagt for hva som skal skje med barna hvis noe så forferdelig skulle skjedd. Men det har en venninne av meg gjort, og det fikk meg til å tenke på at det helt klart er noe alle burde gjøre. For hvem skal ta seg av barna da?? Og vet du at de som kommer til å ta seg av barna har de samme verdiene som du ønsker å formidle til barna dine?
I vår familie tror jeg det ville vært naturlig at mine foreldre hadde tatt over ansvaret. Da kunne barna fortsette å bo i samme gate (kanskje til og med samme hus) og dermed hadde det ikke blitt noen stor omveltning i forhold til barnehage/skole/venner. Og så kunne de reist til familien i nord i feriene sine for å opprettholde god kontakt med alle der oppe og avlaste mormor og morfar her nede.
Heldigvis er vi i en sånn situasjon at jeg tror at barna kunne fått det fint hos alle i familien, og jeg vet at de hadde blitt godt fulgt opp og høyt elsket. Men det er ikke alle som er så heldig å ha så mye god familie rundt seg, og ikke alle som nødvendigvis hadde ønsket at barna skulle måtte bo hos noen i familien. Hadde det vært tilfelle hos oss så ville jeg nok ha skrevet et testamente hvor jeg beskrev hvor jeg hadde ønsket at barna skulle bo og hvor jeg IKKE ønsket at de skulle bo. Kanskje man har en god venninne som man tenker at kunne tatt ansvaret for barnet, da kunne man ha avtalt med henne at hun blir satt opp som ønsket omsorgsperson i testamentet. Jeg vet ikke hvordan reglene er i sånne tilfeller, men jeg vil tro at retten vektlegger et slikt testamente fra foreldrene så lenge det ikke er noe spesielt som tilsier at det ikke er bra for barnet.

Jeg håper at vi slipper å komme i en situasjon hvor barna våre mister en av foreldrene sine før vi er veldig gamle og sitter på sykehjemmet. Jeg har ihvertfall planer om å bli minst hundre år - hoho. Men jeg synes det er viktig å ha tenkt litt igjennom ting og snakket med personer rundt seg om det, for man vet aldri hva som venter rundt neste sving..


Ingen kommentarer: