Å finne navn til babyen kan være utrolig vanskelig. Selv følte jeg at det var mye vanskeligere enn hva jeg hadde trodd på forhånd - det er jo en så stor ting å velge et navn som skal følge barnet for resten av livet! Her i huset kjøpte vi en navnebok, men vi sjekket også opp gamle familienavn, og med jentene så snurret jeg noen runder med "navnekarusellen" som du finner på nett.
Med storebror så hadde vi bestemt navnet da jeg var halvveis ut i svangerskapet, mens jentene fikk ikke navn før de var et par uker gamle. Men alle barna ble stort sett omtalt som "babyen" eller andre kallenavn den første tiden, og det tok lang tid før jeg følte meg fortrolig med navnene deres. Samtidig så har jeg aldri følt at de burde ha hatt et annet spesifikt navn heller. Faktisk så tror jeg ikke at det har vært før rundt ettårsalderen at jeg har begynt å føle at de virkelig har vært det de heter. Og fortsatt så føler jeg faktisk ikke at minstemor "eier" navnet sitt, mens de to eldste nå ikke kunne hatt noe annet navn.
Jeg har aldri skjønt meg på de som sier at "Da babyen kom så vi med en gang at hun var en Emma!", eller hvem det nå måtte være. I mine øyne så er det en baby, som kan vokse inn i et (nesten) hvilket som helst navn. Og jeg tror at så lenge man ikke er veldig misfornøyd med det navnet man velger, eller at man føler at barnet heller skulle hatt et spesifikt annet navn, så vil barnet uansett bli til det du kaller den for og man vil være fornøyd med det valget man har gjort!
Grunnen til at jeg tenkte å skrive litt om mine erfaringer rundt dette er at jeg har noen venninner som har luftet sine tanker rundt at de er usikker på navnevalget de har gjort, og de har følt seg litt alene om at de ikke føler at babyen er en "Lukas", "Nora" eller hvilket navn babyen har fått.
Er det flere som har følt det på samme måte kanskje?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar