mandag 31. august 2015

I nattens mulm og mørke


Søvn er jo noe som opptar oss småbarnsforeldre. Og er det noe man har erfart etter å ha fått noen barn, så er det at det med søvn svinger veldig. Uansett hva man gjør så vil det komme perioder med dårlig søvn. Med eldstemann prøvde vi å gjøre alt etter boka for at han skulle sove best mulig, men det skulle ikke mer enn en liten forkjølelse, en liten tann, en ferietur eller annet til før man måtte begynne forfra igjen.

Med minstemor har det også vært mye dårlig søvn i perioder. Etter at hun flyttet ut av vårt rom og inn på kontoret så har hun i perioder sovet natten igjennom og i perioder holdt det gående omtrent hele natten. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har stått og strøket på henne i sengen, for at hun ikke skal skrike så hun vekker resten av huset.. Så når man tror at hun endelig har sovnet, da er det bare å prøve å komme seg umerket ut fra rommet. Og etterhvert så blir man rimelig desperat etter å komme seg helt inn til sin egen seng..
Ofte blir jeg stående og stryke lettere og lettere helt til jeg bare holder på henne med noen fingre. Så slipper jeg forsiktig med en finger etter en annen, "Yes! Hun sover!". Da er det bare å bli stående noen sekunder for å se om hun virkelig ligger rolig, før jeg kan begynne ferden mot døren. Det føles som om føttene er limt til gulvet, og jeg banner inni meg for at jeg ikke sover med nattsokker sånn at det er lettere å bevege seg uten lyd. For hver gang jeg løfter en fot fra gulvet så høres det ut som om foten er klistret fast, og jeg er livredd for å vekke den lille. Til slutt kommer jeg frem til døren, får dratt den umerket opp og smetter imellom. Innimellom smeller jeg plutselig borti dørhåndtaket, og jeg rykker tilbake til start. Da er det bare å beregne laang tid med stryking igjen før jeg på nytt kan starte ferden mot døren. Men om jeg er heldig klarer å komme meg ut av døren uten å smelle borti noe, så er det bare å fortsette videre over gulvet i gangen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forbannet knirken i gulvet i mellomgangn her (som vi forøvrig burde gjort noe med). Jeg lister meg over som en edderkoppkvinne, med så laange og rolige steg som jeg klarer, mens jeg prøver å holde meg fast i kommoden eller en dørkarm for å lage minst mulig lyd. Men plutselig så skjer det; "KNIIIRK!" og vips så er man tilbake til start igjen. Da er det bare å beregne good tid på stryking igjen før man på nytt kan begynne ferden mot soverommet.
Etter noen timer på denne måten begynner jeg gjerne å bli kald og passelig muggen. I natt kom jeg meg endelig i sengen litt før kl 02.00. Lykkelig pakket jeg meg under dyna for å få varmen i meg, og akkurat i det jeg var på vei inn i drømmeland ble jeg rykket rettt ut igjen; "VÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!!".  Og da hender det at jeg blir liggende litt ekstra lenge, sånn at pappaen i huset må opp og ta en runde selv om han må opp tidlig på jobb. Man kan jo bli sprø til slutt når det føles som om man aldri får sove!

Jaja, og sånn kan man holde på omtrent hele natta. Men heldigvis så glemmer jeg fort hvordan nettene er, så hvis hun har sovet godt i et par netter, sier jeg til folk at hun stort sett sover godt. Hadde noen spurt om det samme i dag, så hadde jeg svart at hun nesten ikke sover for tiden!

Jeg har ofte lurt på om innbruddstyver tør å prøve seg på hus med småbarn i om natten?? Hvor stor er sjansen for at det ikke er noen som er oppe eller som våkner i det de lister seg over gulvet??

2 kommentarer:

Karianne sa...

Hahaha, rimelig gjenkjennelig det der ja. Liiiiiister meg ut, og så knirker det helsikes gulvet!!!

Malin sa...

Hehe, kjenner meg veldig igjen! Har et par sokker liggende på nattbordet som jeg triver med meg og tar på før jeg prøver å liiiste meg ut fra rommet :)