torsdag 4. september 2014

Fødselsrapport

Natt til 13 august (opprinnelig termindato og dagen etter ultralydtermin) sov jeg som vanlig dårlig. Armene verket, og ingen stilling var god å ligge i. Denne natten hadde jeg også en veldig uro i kroppen, som plaget meg. Litt etter kl 06 sto min kjære opp for å reise på jobb. Mens han var på badet sto jeg også opp, og kjente på litt murringer. Jeg følte at det var noe på gang, og ba han om å vente litt med å reise på jobb, i tilfelle vi måtte kjøre til Oslo. 
Rundt kl 08 kjører min kjære barna i barnehagen. Mens han er der begynner jeg å føle meg ganske sikker på at jeg faktisk har rier. Ca kl 08.30 tar jeg tiden på de, og da er det litt over fem minutter imellom hver rie, men de varer i under ett minutt. Med tanke på at mine tidligere fødsler har gått forholdsvis raskt unna begynner jeg raskt å tenke på å kjøre til Oslo, sånn at vi er i nærheten av sykehuset. 
Ca kl 09 setter vi oss i bilen med kursen for Ullevål. (Og for de som lurer, så var det min kjære som satt bak rattet. I etterkant av min forrige fødsel, hvor jeg kjørte selv da vi skulle på sykeuset, har det kommet en del kommentarer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om jeg skulle kjøre selv denne gangen også, så jeg tror ikke at min kjære turte noe annet enn å sette seg bak rattet. Men jeg kunne lett ha kjørt selv denne gangen også altså :P) Fra bilen ringer jeg ABC avdelingen på Ullevål, og informerer om at jeg har lette rier og at jeg allerede er på vei inn. 
En god halvtime senere har vi sjekket inn på fødestua med beskjed om at jeg har ca fem cm åpning men at hodet fortsatt står høyt. 



Planen min var egentlig at vi skulle gå en tur i Oslo, siden jeg har god erfaring med å gå lange turer før de andre fødslene. Men siden det regnet da vi kom til Oslo, og jeg allerede hadde fem cm åpning, så begynte vi ikke å gå fra sykehuset. I steden fikk jeg en pilatesball som jeg satt og gynget på, mens jeg oppdaterte diverse venner og familie om ståa. 
Vi fikk en søt jordmor, som kom og gikk litt, sånn at vi kunne slappe av på fødestua. Min kjære trykket på rietelleren hver gang riene kom og gikk, og så skravlet vi litt og satt litt på nettet imellom hver rie. Riene var fortsatt såpass greie at jeg kunne snakke litt mens jeg hadde de også. 

Ca kl 11.30 sjekket jordmor status igjen, og kunne konstatere 7-8 cm åpning men at hodet fortsatt sto høyt. Jeg følte at riene begynte å bli litt vondere, og vurderte å gjøre meg klar for badekaret. Men så roet det seg litt igjen, sånn at jeg valgte å vente litt til med badekaret allikevel. 
En drøy time senere, når klokken nærmet seg 13 begynte riene å bli såpass vonde at jeg inntok badekaret. Men vel nede i badekaret roet riene seg litt igjen, og vi følte at det var liten fremgang. Det var nesten full åpning, men hodet sto fortsatt høyt, og det var en "kant" igjen som jordmor gjerne ville ha hodet forbi. Jordmor valgte derfor å ta vannet, for å se om det fikk fart på sakene.



Etter at vannet var tatt var det merkelig rolig, og jeg sa til jordmor at jeg fryktet at det var stille før stormen. Vi fant ut at jeg skulle reise meg opp og bevege meg litt for å få riene i gang igjen. Så i en periode reiste jeg meg opp imellom hver rie, for så å sette meg når riene satt inn. Jeg orket ikke å stå mens de sto på, og tok heller riene sittende. 

Så en halvtimes tid  etter at vannet var tatt begynte det å bli veldig intenst. Riene kom oftere og var MYE vondere. I tillegg så føltes det som om det satt en klo over magen og ryggen også imellom riene, sånn at ingen stillinger var behagelige. Jordmor ville ha meg til å sitte på huk i badekaret for å utnytte tyngdekraften mer, men jeg klarte ikke å sitte sånn lenge. Etterhvert ville hun at jeg skulle reise meg opp igjen og ta noen rier stående, men det føltes rimelig uaktuelt, så jeg bare ristet på hodet. 
I denne fasen orket jeg ikke å si noe annet enn at jeg var varm og ønsket kalde kluter. Inni meg telte jeg febrilsk mens jeg pustet inn gjennom nesa - ut gjennom munnen, "1-2-3-4-5-6-7-8-9-10-11-12-13-14...", og tenkte "snart ferdig, snart ferdig!!". Heldigvis tok min kjære og jordmoren tegninga, og fortsatte med å servere meg nye kalde kluter underveis. Etterhvert fant jeg ut at det beste var å henge over badekarkanten, mens riene kom hardt og tett. Jeg fortsatte å telle inni meg, mens jeg fokuserte for fullt på pustingen. 

Etterhvert fikk jeg beskjed om at det bare var å presse hvis behovet skulle melde seg. Og det tok ikke så veldig lang tid før trykketrangen meldte seg. Jordmor ba meg om å sette meg tilbake i badekaret, siden jeg fortsatt hang over badekarkanten. Jeg kunne ikke helt skjønne hvordan jeg skulle klare å lempe fødekroppen rundt, men tok sats og kastet meg bakover i det som kjentes som en kraftanstrengelse uten sidestykke. Og vips litt rauting og noen få pressrier senere, så kjente jeg den sykt vonde følelsen av at hodet sto i åpningen - med beskjed fra jordmor om at jeg måtte puste og ikke presse. Oh my, du føler deg ganske så flink når du faktisk gjør som jordmor sier, for å si det sånn! Like etter var det fritt frem for å presse igjen, og på 1-2-3 var hodet ute, og like etter resten av kroppen. Ohlala for en herlig følelse!!!! Klokken var da 15.07, og vi rakk akkurat å gjøre oss ferdig før vaktskifte.



Jeg fikk selv æren av å flytte på navlestrengen for å se om det var en liten frøken eller en gutt. På forhånd hadde jeg størst tro på at det var en liten gutt vi skulle få, men jammen var det ikke en liten jente som hadde ligget i magen min i 9 måneder. Fantastisk!! Far selv, som sikkert var sliten etter å ha sittet i to timer på en pinnestol og hentet noen kalde kluter (stakkars, mens jeg fikk lov til å velte meg rundt i et deilig badekar), fikk æren av å klippe navlestrengen. 

Jordmor ønsket å ha meg ut av badekaret for å få ut morkaka, så etter litt kos med den lille flyttet jeg meg over i sengen. Og mens min kjære fikk kose med bittelillesøster i en deilig lenestol, så fikk jeg noen harde dult i magen av jordmor og fikk klemt ut morkaka. Hvor kjipt er det ikke at den morkaka skal ut når man er lykkelig for å være ferdig??! For den er nemlig ikke noe deilig det heller (for de som ikke har prøvd det enda)..

Etterpå sydde jordmor tre pyntesting på noen små rifter, før vi fikk være i fred med det lille vidunderet vårt. En halvtime etter fødselen hadde vi fått oppdatert familie og venner om begivenheten, og like etter det igjen var det første bildet ute på facebook og instagram. Sånn er det i 2014 ;)



Bittelillesøster veide 3615 gram og var 51 cm. Helt perfekt!!

Denne fødselen var nok den vondeste av mine tre fødsler, ettersom de siste par timene var såpass intense. Jeg tror selv at jeg hadde hatt en lettere fødsel om jeg hadde valgt å gå en lang tur i steden for å reise rett på føden. Men det kan man selvsagt aldri vite, dessuten hadde jeg sikkert risikert å ikke rekke frem til sykehuset. Alt i alt så kan jeg vel ikke klage denne gangen heller, selv om jeg ikke følte meg som fødekvinne nr 1 etterpå, sånn som jeg har gjort etter de andre fødslene. 

Nå er nok familien vår komplett, så dette var høyst sannsynlig siste gangen jeg fikk oppleve den magiske følelsen av å få få en helt fersk liten baby opp på brystet. Litt vemodig, samtidig som vi føler at vi har de barna som vi har ønsket oss nå. Hvor perfekt er det vel ikke å ha en storebror og to småsøstre?? Herlighet, så heldige vi er!!

3 kommentarer:

Anonym sa...

Så fin gjenfortelling Mona. Æ va også avhengig av de kalde klutan ��
Nyt permisjonen uten for mange plana ��
Klæm fra Marianne.

Pepperkakefjellet sa...

For ein nydleg fødsel! Og du har så rett - den derre morkaka er ein strek i rekninga! Du høyres ut som fødekvinne for meg! :)

Anonym sa...

Drømmefødsel kalles det! Kan ikke klage på den! Heldige du!