Ammetåka

Mange tror at ammetåka bare er en unnskyldning mødre har funnet på, for å ha en unnskyldning for å surre litt innimellom. Men det er faktisk sånn at man går rundt i tåka etter at man har fått barn. Man merker det ikke alltid like godt når man er hjemme, men så snart man kommer ut blant folk så kjenner man på bomullen i hodet, og at man til tider føler at ordene stokker seg når man skal prøve å si noe fornuftig.

Her må jeg skrive opp alt viktig som skal gjøres i kalenderen på telefonen, og så må jeg sjekke kalenderen hver kveld og gjerne noen ganger i løpet av dagen også. Det som ikke står i kalenderen, det kan jeg bare glemme å huske.
Og selv om jeg har skrevet opp ting i kalenderen, så hender det at jeg glemmer det allikevel. Som f.eks. foreldremøtet vi hadde i barnehagen i går. Jeg hadde gledet meg til møtet, siden det skulle komme en foredragsholder og snakke om kommunikasjon mellom foreldre og barn. Jeg syntes til og med at det var synd at vi ikke hadde barnevakt, sånn at vi begge kunne gå. Men allikevel så klarte jeg å glemme hele foreldremøtet i går, og kom ikke på det før jeg sjekket telefonen en halvtime etter at møtet hadde begynt.. Jaja, jeg fikk med meg slutten ihvertfall, og det var heldigvis ikke noe livsviktig.
Det var verre den gangen jeg holdt på å brenne ned huset da mellomstesøster var baby. To ganger med kort mellomrom klarte jeg å tørrkoke en klut som jeg satt på kok før jeg gikk ned i kjelleren og begynte å rydde i bodene.. Er det mulig??

Ellers så surrer jeg mye med hvor jeg legger mobiltelefonen og nøklene mine, og jeg glemmer ofte hva jeg gikk inn på et rom for å gjøre. Man hører jo om de som glemmer igjen barna sine, så jeg må ofte dobbeltsjekke at jeg faktisk har tre barn sittende der bak. Hoho, jeg har aldri glemt noen altså, men man får jo litt angst for denne tåka innimellom! Har dere noen morsomme ammetåkehistorier kanskje??